Underlig jul

Here we go again. Selv med myriaden av undergrunnsband som frekventerer Oslos klubbscene hvor det ene konseptet er særere enn det andre, er det tydeligvis fortsatt plass til de mest utsvevende rariteter. Og dette er sannelig en av dem. Stikkordet her er stemning, og det er få album jeg kommer på som representerer en stemning, mer bestemt midt på svarteste midtvinter, enn Oslo-bandet Sacret Harps nye EP. Dette er ikke albumet du tar med på bakgårdfest eller parktreff. Dette minner mest om en lang, betenksom tur hjem fra en overkant langdragen fyllekule – i sluddregnet, i skyggen av et forfallent østeuropeisk atomkraftverk. Høres fristende ut? Det bør det. For så vidt.

Musikken beskrives ifølge bandet selv som: «En film av David Lynch, der Billie Holiday, Deerhoof, Earth og Low er på en imaginær sopptur med John Cage langt inne i den store, mørke skogen».

Lukter jeg en ny kommersiell musikalsk sensasjon? Neppe, men det endrer ikke det faktum at Sacret Harp har produsert en merkelig hypnotiserende EP. Dette er ikke en plate du vil lytte til igjen og igjen, men den ville gjort seg ypperlig i bakgrunnen til en melankolsk kortfilm, der et åtte år gammelt eskimobarn uten armer gråter på et bonsaitre. Kommer du til å like det? Gudene vet.