Ungpikehavari

Ung vakker pike med bordeline personlighetsforstyrrelse søker bekreftelse hos eldre mann med lavere sosial status. Historien er fortalt mange ganger før. Fordi den fenger. Piken speiler en ekstremversjon av hva vi alle føler fra tid til annen og det er denne ekstremiteten som gjør historien publikumsvennlig.

Men nettopp fordi den er fortalt mange ganger før, gjerne som del av en større fortellinger, er det høye krav til innpakningen. Og innpakning er i dette tilfelle trivielt. Men er filmen meningsløs fordi den er triviell? Ikke nødvendigvis. Hvis du velger å se på filmen som et innlegg i samfunnsdebatten, for eksempel i debatten om nachspielvoldtekter, er det et saklig innlegg. Et innlegg preget av gode skuespilleprestasjoner, fin lyssetting og god filming.

For man kan ikke måle alle novelleskapere opp mot Agnar Mykle. Det ville faktisk vært ren ondskap å gjøre det fordi Mykle var en plaget kunstnersjel, og kanskje Norges beste novellist. Men det er likevel et betimelig spørsmål: Hvorfor lage novellefilm når du kan lage undervisningsfjernsyn i stedet? For Bruusgaard og gjengen har greid å male et bilde av en virkelighet ikke alle kjenner, og det de gjør er godt håndverk. Og det er alltid et godt utgangspunkt, selv om det kanskje ikke kan kalles kunst.