Ungt blod

Bransjen må gjerne være uenig, men praten om unge norske serietalenter er nesten alltid bare det; prat. Kvalitet og uerfarenhet går sjelden hånd i hånd, og altfor ofte demonstreres det at det beste, noen vil si det eneste gode, av norske tegneserier utenfor stripeformat produseres av gamle travere som Christopher Nielsen, Jason og Tor Ærlig. Sigbjørn Lilleeng (f. 1983) prøver som en del før ham å bryte dette mønsteret, men skiller seg betraktelig ut i det at han ser ut til å ha en sjanse til å klare det.

Historiemessig er det lite å ta tak i ved «Nebelgrad Blues #1». Én skikkelig rævva dag i livet til 21 år gamle Bernard fortelles enkelt og likefrem, uten å ha noe avgjørende overraskende sluttpoeng eller åpenbar moral. Så er det da også kun begynnelsen på en fortelling, og fungerer mer som en formøvelse i fortellerteknikk fra Lilleengs side. Hvert eneste sosiale miljø som vises blottlegges i sin pinlige grunnhet, og replikker og ansiktsuttrykk benyttes med treffsikkerhet så grundig at denne anmelderen fristes til å avfeie skildringene som overdrivelser, ulykkelig vitende at de slettes ikke er det.

At man blir sittende med en uforløst følelse på siste side får unnskyldes. Sigbjørn Lilleeng er ikke ferdig med «Nebelgrad Blues». Det er ikke jeg heller.