Urettferdig harme, glitrende intoleranse

Idet tvillingtårnene falt våknet en en gammel drage til liv, en som verden trodde hadde hostet opp sine siste ildkuler, og som nå maner til hellig krig mot den islamske verden. Denne vesle boken, skrevet på ett eneste langt indignert utpust, har fått venstreintellektuelle over hele Europa til å løpe til rettssalene mens de roper opp om rasisme og krenkede menneskeretter.

I mer enn et halvt århundre har Oriana Fallaci skrevet om verdens konflikter. Fra den innerste innsiden av totalitære regimer, fra pavens soveværelse eller fra Bush-familiens middagsselskaper. Næret av en grenseløs etnosentrisme og kjærlighet til den vestlige kulturarv, med subjektivitet som sitt credo, refser hun statsledere og intellektuelle.

Nå befinner stjernejournalisten seg på ground zero. Med lange røde negler, borer hun hånden ned i de istykkerrevne brystene på de døde, røsker opp et hjerte som såvidt har sluttet å slå, løfter det i været og roper: Se, dette er muslimenes verk! Den vestlige verden må våkne, tordner Fallaci. De feige gresshoppene, så livredde for å være politisk ukorrekte at de tolererer seg i hel, må våkne. For vi er i ferd med å bli invadert av det omvendte korstoget kalt islam. En hær av arbeidssky, kriminelle undertrykkere som vil tilgrise vår siviliserte verden.

Kritikken av vestens snillisme kunne gjort boken til et viktig innlegg i den politiske debatten, og Fallaci er så skremmende velformulert at man nesten glemmer budskapet. Men bare nesten. Her finnes ingen nyanser, ingen vilje til forsoning, bare et gammeltestamentlig raseri og et inderlig hat. En gammel drage har våknet til liv. Hun spruter fremdeles ild, men det eneste som tar fyr er hennes egen troverdighet.