Usynlig kø

Tittelen på Tronstads diktsamling får meg umiddelbart til å tenke på Jan Erik Volds dikt, «Køen usynlig,» som også omhandler døden: Køen usynlig/ men likevel/ en køordning/ din far før/ deg din mor/ før deg eldre/ søsken før deg, og så videre. Tronstad og Vold skriver om det uunngåelige møtet med forgjengeligheten, i likhet med en rekke andre lyrikere, og forgjengeligheten er, som kjent, stoffet poesien veves av. Vi vet at døden skal innhente oss, men «vi puster ut og inn som for å markere en forskjell,» for å si det med Tronstads ord. Og Tronstad skriver vart og vakkert om døden, av og til kompromissløst, som her: Det er så slitsomt med symboler, kan vi være uformelle?/ De stripete buksene mine og de nakne beina hans betyr/ at det er jeg som lever, men er han klar over det, og av og til forsonlig: Det virker som om de har godtatt morgenens krav:/ At morgenen tilhører folk som lever. Diktene hennes er direkte og usentimentale, de pakker ikke inn dødsmotivet i fintfølende vendinger. Denne overrumplende åpenhjertigheten er diktenes styrke. Verselinjer som disse slår gnister i høstmørket: Jeg savner sorgen. Den er så varm/ ikke som denne kjøleromslukta/ eller som iskald hud når den sprekker opp/ på fremmede menneskers overarmer.