Utskrudert

Hadde jeg vært 14 år i dag, var det disse sangene jeg hadde hatet mest av alt. Ikke nødvendigvis fordi musikken er så fjortistrist som den er, men fordi det er disse sangene alle de andre kliner til men jeg sitter på en stol og prøver med vekslende hell ikke å se ut som et sosialt skipbrudd.

Uansett, livet er nå en gang sånn at man før eller senere må innfinne seg med både sosial fortapelse og denne typen musikk. Begge deler tar tid. Det som først høres ut som tre kvarter med poptrommer og luftlommer, blir ved tiende gjennomlytting til melodier som smyger seg inntil deg som keitete venninner på jakt etter litt trøst på grunn av noe kluss med noe kjærester og noe greier.

Lydbildet er aldeles ufarlig, og ingen av låtene skiller seg ut som noen ny supermega-hit à la «Unforgivable Sinner». Marlins stemme vil nok alltid forbli like flat som cd-en den er digitalisert inn på, men hun klarer likevel med ujevne mellomrom å bøye ut en og annen klagende klang. Hun kan skrive banaliteter som «you haven\'t called me/you promised you would/the phone must be broken/it has to be broken», samtidig som hun andre steder lykkes med å la linjene klappe sammen rundt en anmelders nedlatenhet som en revesaks om foten på en siklende jakthund. Variabelt, heter det visst.

Another day er voksesmerter presentert i et ferdig utvokst format. Etter slike smerter kommer om ikke storhet, så i alle fall størrehet. Det er et stykke igjen før Marlin har vokst seg inn i dagens voksenpopskrud, men at hun er på rett vei burde ingen betvile.