Utsøkt om eksistens

Ambulanse

Gyldendal (190 s.)

Johan Harstad (23) debuterte i fjor med

kortprosaboken Herfra blir du bare eldre. Og det har Harstad sannelig blitt.

Det er noveller nå. Historier om vanlige liv, tilværelser så skjøre at det bare skal et øyeblikk eller en detalj til for å rive alt over ende, eller, unntaksvis, for å bygge opp et håp om noe bedre. Pensjonisten, den svake skoleeleven, kirkegårdsarbeideren, psykologen. Harstads persongalleri består av mennesker som er i nærheten av

katastrofene. De er i alle aldre, men de deler en evne til selvrefleksjon, som gjennom Harstads presise språk ikke kan unngå å gripe leseren.

Det er ikke ofte bøker påfører fysisk smerte. Denne gjør. «Tenk deg at du må skade deg selv. Tenk deg at du setter barberhøvelen eller barberbladet over det

myke, rosa, tannkjøttet, og at du barberer det av med kraftige bevegelser.» Dette er langt i fra billige sjokkeffekter, men snarere nødvendige elementer i

en svært velkomponert novellesamling, hvis tråder, personer og skjebner langsomt nøstes inn i hverandre. Gjennom historiene raser en ambulanse; den fungerer

både som et ledemotiv og et aktivt symbol på forgjengeligheten som omgir oss. Hele tiden. Og selv ikke i ambulansen er du trygg.

Anmeldere har som vanlig hylt opp om at «Harstad må skrive roman neste gang». Det er meg knekkende likegyldig hvilken form han velger. Så lenge han skriver mer.