Vakkert syndrom

Det gnikkes, hostes og skrikes. Likevel. Spunks siste er slett ingen aldeles forferdelig sykdom, men en vakker affære.

Samtidsmusikk, og da spesielt den improviserte divisjonen, har med sin uangripelighet mulighet til å gjøre hva som helst og samtidig nyte positiv omtale. Kritikere uten særlig peiling på slik musikk, kaster skryt til alle kanter, for ikke å framstå som trangsynte rockepurister – noe som ikke er politisk korrekt. Derfor. For ikke å høres smiskete og uvitende ut, lister jeg først opp to «objektive kvaliteter» ved En Aldeles Forferdelig Sykdom.

Musisering: Foruten flott intonasjon, er Spunks rytmiske sans imponerende – som til tider gjør at de individuelle prestasjonene smeltes sammen til én størrelse, herlig!

Lyd: Jørgen Træens lydskruing blottlegger enhver mikroskopiske detalj, og gir dermed musikerne de premissene de fortjener.

Så det mer abstrakte; selve *musikken*: På En Aldeles Forferdelig Sykdom har Spunks musikalske anarki en tendens til å avløses, enten av harmoni – nærmere bestemt korsang à la Sergio Leone, eller metallpassasjer. Disse avløsningene tilfører plata en brodd og spenning.

Oppsummering: En Aldeles Forferdelig Sykdom er en samling vakker musikk.