Vaklende konstruksjon

Det er ikke mange innvandrerstemmer i norsk litteratur. Når Kazzab al-Abyad nå «debuterer» er det hans alter ego Steffen R. M. Sørums andre roman. I motsetning til f. eks. Abo Rasul/Mathias Faldbakken gjør Sørum gjør lite for å skjule hvem som står bak prosjektet, bokomslaget prydes både av Sørums ansikt og hjerne (sic).

Historien Kazzab al-Abyad (arabisk for «den hvite løgneren») har ført i pennen er den irakiske mat.nat.-studenten og jeg-fortelleren Nabil Tabouqs historie. Nabils hverdag som vellykket student med vennen Torstein og kjæresten Stina krysses med Nabils drømmeverden, der savnet etter den forsvunne moren og frustrasjoner uten klare navn spøker i bakgrunnen, og gradvis presser Nabil mot kanten av stupet. Hovedteksten avbrytes flere ganger av et tv-intervju med forfatteren Nabil Tabouq, som har gitt ut boken under pseudonymet, hold deg fast, Steffen R. M. Sørum. Det såes altså tvil om både forfatterens, pseudonymets og Nabils identitet her, og Sørum benytter seg dessuten av litterær sampling, han låner tekstbrokker fra både Jan Kjærstad, Alf van der Hagen og Milan Kundera.

Pseudopseudopseudo, tunga rett i munnen nå.

Det kan godt tenkes at vi trenger innvandrerlitteratur, eller i det minste nye stier i det norske litterære landskapet. Sørums forsøk skal ha pluss for aktualitet og for en viss ydmykhet i den forstand at han problematiserer både sin egen og fortellerstemmens troverdighet. Dessverre tar Sørums konstruksjoner og triks for mye av oppmerksomheten, og fremstår nesten som hovedpoenget med romanen. Når hoveddelen av teksten, Nabils skildringer, tilsynelatende prioriterer uvesentligheter og viktige øyeblikk like høyt, og tidvis er skjemmet av hakkete språk og flat dramaturgi (kanskje er dette bevisst, effekten er uansett den samme), blir det vanskelig å la seg gripe av Nabils historie.

17 år er gått side Khalid Hussain skrev Pakkis. Utover formgrepene er det vanskelig å se at

Fundamentalt nå tilfører noe særlig nytt.