Variasjoner av grøss
Fem regissører utfordrer seg selv og grøssersjangeren med høyst ulikt resultat.
For å ha det på det rene: Blant filmhistoriens mest raffinerte produksjoner er også grøsseren representert. Likevel: En overveldende brorpart av nasjonal og internasjonal grøsserproduksjon tvinger meg inn i tanken om at grøssersjangeren er uforenelig med kunstnerisk kvalitet. Hvorfor er grøsseren så sjeldent håndtert i et uttrykk som ikke bare skremmer, men som også viser et filmatisk grep som imponerer, og som etter filmen forteller deg at du ikke bare har blitt skremt, du har også sett et solid stykke film?
Fem Grøss er tidvis en positiv erfaring i dette henseende. Først og fremst skyldes nok dette at filmene er framstilt i kortfilmformat. Men filmen får meg til å vri noe om på tanken: Er grøssersjangeren forenelig med kortfilmformatet?
Fem Grøss er fem norske regissørers filmatisering av sine verste mareritt. Det er utvilsomt et artig prosjekt, men resultatet er ikke alltid like fengede som ideen. Fem grøssere fordelt på 40 minutter er veldig kort, og det går fryktelig fort. La meg illustrere med en oppsummering:
Bobbie Peers skremmer mest med sin uvanlige fantasiløshet i filmen Down Under: Vi møter en nattevakt på patologisk institutt i konfrontasjon med en vampyr.
Asiatiske barn med blekt ansikt har vist seg å være anslående innen grøss. Therese Jakobsens tar opp tråden i Näin, hvor et adoptert asiatisk pikebarn viser seg å være et spøkelse. Hørte jeg noen si «bø?»
Susanne Falkum Løviks Oppvåkningen er, takket være høye og skjærende skrikelyder, i beste fall en ubehagelig lytteropplevelse, mens Pål Jackman viser et godt og grusomt bilde av hva en mor kan gjøre med et spedbarn.
Den selvlærte regissøren Marius Soma gir oss regikunst. Til tross for at filmen hans synes å være en snedig collage – sakset ut av David Lynchs filmografi – makter Soma å presentere en konsis og raffinert regi som fungerer som den skal.
Soma og Jackman er de eneste som delvis har maktet å forene sjanger og format tilstrekkelig; de har laget gode og skremmende filmer i underkant av åtte minutter hver. Samtidig bidrar de til å løsrive en sjanger fra en vond spiral. De tre andre kortfilmene viser at grøsseren fortsatt har et problem.