Varierende minneverdi

Prosa skal være en kakofoni av stemmer, sier redaktør Halvor Fosli i lederen til det nye nummeret. Det er et passende nummer å understreke dette poenget i.

Her møter man en lett irriterende, semipoststrukturalistisk begrepsdroppende lesning av Dag Solstad. Karin Sveen gir utløp for sin frustrasjon i et essay som er halvparten bombastiske sentenser, halvparten stiløvelse. Etpar av artiklene tematiserer \'selvbiografi\', men dette samsvaret virker mer tilfeldig enn påtenkt.

Når man har sterke stemmer og sterke tekster kan kakofoni være genialt. Det er riktig vei Fosli legger inn på, å strømlinjeforme Prosa til å være et sekterisk blad for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening vil verken NFFO eller offentligheten være tjent med. Men dette nummeret er litt tamt, litt snilt, litt dyktig uten å være hardtslående nok. Som når Ivo de Figueiredo skriver at biografiskriving er delvis historie og delvis vitenskap, og at han i bunn og grunn stort sett er forholdsvis enig med Solstad og Kjærstad og Marianne Egeland. Man lærer en smule, men engasjeres ikke.

Det er først og fremst de 20 sidene med bokanmeldelser som gir inntrykk av

tyngde og viktighet. Ikke dermed sagt at resten av bladet ikke er lesverdig, men det kunne ha vært mer enn lesverdig, det kunne ha vært minneverdig, det kunne ha vært et blad man klipper ut ting fra og henger opp på kjøleskapsdøra. I stedet har det blitt noe man intenderer å ta vare på, låner bort til en eller annen venn, og så glemmer å få tilbake.