Varierende samfunnsrefser

BigBang

Frontside Rock\'n\'Roll

Warner Music Norge

For å begynne med det siste først. Tittelsporet og avslutningslåta «Frontside Rock\'n\'Roll» viser bredden i BigBangs nye album. Lydbildet er levende som på konsert, og i den fem minutter lange, rolige låta strekker vokalist Øystein Greni tidvis stemmen lik Neil Young. Som i plata som helhet er gitaren, selve rockeinstrumentet over alle, fremtredende, og teksten inviterer til tankeflukt.

Åpningssporet «One of a kind» sitter i øret fra første gjennomlytting. Gitaren slår imot og BigBangs tidligere hit «Girl in Oslo» er nærliggende. Det vil overraske meg om vi ikke vil høre mye om vennen Jo som er «One of a kind» på de fleste radiostasjoner denne våren. Neste spor, den rocka «Fire and Oil», gir lydmessig klare referanser til det samfunnsrefsende The Doors. Referanser BigBang viderefører med sin kritikk mot et oljeproduserende Norge. I låter som «Fire and Oil», «Liquid Gold» og «Where the World Comes to an End» er det mange som får sitt pass påskrevet med tekster som:

«so maybe you can\'t understand / any kind of mission / against capitalism and television / slowly we come / and now we\'re taking you out».

Men tilbake til begynnelsen.

Frontside Rock\'n\'Roll er et album med stor bredde. Kanskje for stor. Bandet bruker forskjellige rytmer og stilarter som blues, swing og brasiliansk samba. Til og med Sølvguttene har et lite innhopp som en inngang til «Where the World Comes to an End». Hovedinntrykket blir rotete, og variasjonene blir for store til at albumet vil bringe BigBang lenger inn i stjernehimmelen. Likevel er det mye god musikk for fansen.