Varm kulde

Ladytrons nye album Witching Hour er som vinteren vi venter oss. Kalde bussholdeplasser, snø, stiv nakke og stiv britisk synth-pop. Men det er også noe annet som skjer når vinteren kommer. På samme måte som vi varmer oss inne foran peisen, skjærer Ladytrons kvinnelige vokalister gjennom isen med en varme og melankoli som gir deg dårlig samvittighet for først å ha trodd at dette er vanlig danse-synth-pop.

På denne plata finner vi alt fra det tidlige 90-talls gitarsoundet til Sonic Youth, til den elektroinnovative beaten til new new wave-banda Le tigre og Baxendale. Noen låter er mer lettsindige, for eksempel «Sugar» har et lettere og mer luftig preg. Låta «Internasjonal Dateline», derimot, lurer deg til å tro at dette er dansbart, men så dras låta ned på et nivå hvor klumpen i magen igjen melder seg. Det hele er vakkert. Lyden er sofistikert og Ladytron vinner mye på å ikke overdrive verken elektrobeaten eller shoegazersoundet, men holde det hele på et plan som tillater både sentimentaliteten og kulden å trenge igjennom.

Dette er ikke plata du hører på når du har kjærlighetssorg eller når festen er på sitt klimaks. Nei. Dette er plata du spiller når du står i vinterkulda og venter på bussen. Mens det er is og snø ute, er du i en verden av stiv synth-pop og blir litt varm likevel.