Varmeelement

Out from out where

Ninja Tune

De jeg har snakket med om denne skiva synes å være enige om at Amon Tobins glansdager er forbi. Kanskje synes de at denne brasilianeren – som på sine tre foregående skiver kombinerte mesterlig omgang med miksepult, sampler og sequencer med et bemerkelsesverdig velkalibrert øre for stemninger – rett og slett har blitt for forutsigbar og streit? Jeg skjønner hva de mener; låtstrukturene er enklere, det kommer ingen store overraskelser, og på en av låtene virker det som han flørter med big beat i nabogata til Chemical Brothers.

Jeg var egentlig i ferd med å samstemme i at

Out from out where kun var et produkt i rekken, men det var før jeg kom til å sykle med den i cd-spilleren fra Tollbugata til Sogn studentby klokken seks lørdag morgen etter et altfor langt nachspiel, tynnkledd for sommer en av de første skikkelig kjipe høstdagene. Dritkaldt. Det er i sånne situasjoner du virkelig verdsetter det tropiske vibben musikken til Amon Tobin tilbyr. Her er alt fra vrengt samba til klamsvett film noir. Hvis du spiller denne skiva baklengs, er jeg sikker på at du vil høre palmesus.

Et par høydepunkter er låtene «Chronic Tonic» og «Proper Hoodidge». Førstnevnte inneholder rytmen som opprinnelig inspirerte Alf Prøysen til å skrive «Hompetitten», sistnevnte har noe fascinerende og fett elefantisk ved seg. Forresten tror jeg det er meningen er at dette skal være skummel og dyster musikk.