Varmt om «white trash»

Vinternoveller

Bok

Av: Ingvild H. Rishøi

Forlag: Gyldendal

«Hun er jo gæren. Det tenker jeg, og jeg har tenkt det før, og jeg blir kald av det. Hvordan kunne jeg lage en gæren unge? Og går det an å reparere henne nå?» Slik tenker den unge alenemoren i den første vinternovellen, Vi kan ikke hjelpe alle. Dattera har tissa på seg og overtalt moren til å gi penger til en tigger. Derfor har hun ikke penger nok til ei ny truse i klesbutikken.

Historiene i Vinternoveller er beinhard norsk sosialrealisme, på godt og vondt: Hvor mye prat om barn, fugler som flakser over himmelen og uransakelig kjærlighet kan man egentlig tåle?

Ganske mye, skal det vise seg, når det er Rishøi som skriver. I ei tid hvor butikkhyllene og TV-skjermene flommer over av storslåtte krigsfortellinger, konspirasjoner i finanseliten og overklassemelodrama, framstår den upretensiøse hverdagskoloritten som et friskt pust. De tre novellene handler om liv som ikke går som de skulle. Menneskene kommer fra Tøyen, handler på Linderudsenteret og henger på karaokebarer. Språkføringen er uanstrengt, men overraskende presis. De radikale bøyningene av verb som «blei» og «dryppa» kunne ellers framstått som påtatte sosialrealistiske grep. Men språket virker helt nødvendig. Man tror på kvinnestemmene som forteller, og på barnas usammenhengende stream of consciousness-aktige måte å snakke på: «Og det er så mange som erter hverandre, og han hadde ikke hånd, og i utetida visste jeg ikke hvilken genser jeg skulle ha på meg.»

Riktig Thomas handler om en tidligere fengselsinnsatt helgepappa som skal kjøpe en pute til sin første samværshelg med sønnen. Han strever med å være både pappa, putekunde og menneske. Selv om den midterste novellen om den løslatte Thomas tegner et fint portrett av hvor vanskelig det er for mange gutter å være menn, er dette den minst sømløse av fortellingene. Det er i kvinne- og barneskildringene at Rishøi virkelig briljerer.

Vinternoveller forteller også noe mer og vesentlig om oppvekst blant det som i boka omtales som «white trash»-folk. Det handler om skyggesidene av velferdsstaten, om skolesystemet, barnevernet, ansvarsløse voksne og alt for ansvarsfulle barn. Samtidig er fortellingene små fabler. Budskapet bankes ikke inn med slegge, noe Vi kan ikke hjelpe alle er et eksempel på. Fortellingen biter i stedet seg selv i halen og etterlater leseren grublende over tvetydighetene. Rishøis tekster dyrker det vanlige, løfter fram det fine og det triste, og viser oss at man ikke trenger storslåtte kulisser for å fortelle noe essensielt. Resultatet er intet annet enn uvanlig god litteratur.