Våt drøm

*The-Dream*

konsert, Rockefeller, søn 15. september

For de uinvidde – og det er en del av dem, skal man dømme utifra et halvtomt Rockefeller søndag kveld – så er The-Dream en amerikansk R&B-sanger; og låtskriver. Ukjent? Det er ikke låtene han har skrevet for andre artister: Justin Biebers «Baby», Rihannas «Umbrella» og Beyoncés «Single Ladies» er et utvalg. På egenhånd har han fem jevnt over suverene album i bagasjen.

Men The-Dream fremstår først og fremst som en studioartist. Hans tungt produserte, episke og nyskapende R&B; virker som et resultat av nitid studiomagi. Dermed er det fort gjort å lure på om uttrykket lar seg overføre til scenen og om han i det hele tatt kan synge live. En fullstendig grunnløs skepsis, skal det vise seg.

Konserten åpner med «Holy Love» fra sisteplata IV Play, og herfra og ut leverer The-Dream låter fra hele karrieren på selvsikkert og elegant vis. Hans tremannsband holder seg smakfullt i bakgrunnen og gjør jobben uten å stjele for mye oppmerksomhet – hvilket ofte er et problem med liveband i hiphop- eller R&B-sammenheng.;

Siden solokarrieren til The-Dream ikke er så hit-tung (eventuelt kan man si at han kun har hits), er det få låter han må spille for å tekkes publikum. Dette er han godt klar over selv, for han gjør flere overraskende låtvalg underveis: «Too Early» og «Fancy», som kommer omtrent midtveis i konserten, er gode eksempler: Låter som ikke er blant de første som fanger oppmerksomheten din på plate, men som bandet og artisten selv løfter til et helt nytt nivå live.

The-Dream er over gjennomsnittet opptatt av sex, og som et bra ligg øker intensiteten jevnt utover i konserten. Hovedpersonen danser, stønner, jokker og hyler i falsett. Klimaks kommer til slutt når han velger å parre sin egen Michael Jackson-hyllest, «Michael», med en cover av heltens egen «Dirty Diana». Den eneste berettigede kritikken må være at han gjerne kunne holdt på enda lenger.