TØYSER: Økokritikk fra nord leverer noe interessant, men resirkulerer for mye tekst. Det hele glir fort over i tull.

Veiet og funnet for lett

Kuiper handler om økokritikk, men tar ikke seg selv alvorlig.

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# Flaamo, Happonen, Holvik, Lundbo m.fl.

# Kuiper #3-4 2008

– Klimaendringene er farlige, urettferdige og allerede i gang. Dette ble vi innprentet, og vi gjentok det så ofte vi kunne; i skoledebatter, til lokalavisa, på demonstrasjoner. Jeg var redd, bekymret; jeg *er* redd og bekymret. Likevel visste jeg det kanskje allerede der jeg lå på glattcella og stirret forfrossent i taket en februardag i 2006, at jeg nok ikke kom tilbake dit med det første. At jeg alt hadde begynt på litteraturstudiet på universitetet og at engasjementet hadde begynt med samme prosess som polisen: fordampe og gå over i en annen form.

– Vi har gått fra å bekymre oss over verdensproblemene til innkjøpsordningen for norsk sakprosa, sa en venninne, og vi sukket tungt. Likevel (har vi alltid hvisket til hverandre), litteraturen, kunsten, den må da kunne spille en rolle, slik den alltid har gjort! Derfor ble jeg så glad da jeg fikk tak i det nye nummeret av litteraturtidsskriftet Kuiper fra Tromsø med økokritikk som annonsert tema. «Dette nummeret ser på forholdet mellom litteratur og natur», står det i lederen.

Hurra!, tenkte jeg. Og ble litt skuffet. Eller for å si det slik: da jeg rett før jul gjestet Kunstakademiet i Tromsø, fikk jeg høre over lunsjen at Tromsø nå er den nye hipsterhovedstaden. Jeg stilte meg litt tvilende, men forstår mer når jeg sitter med Kuiper mellom hendene. For det som begynner med en god og lærerik innføring i økokritikk av Geir Halnes, og fortsetter med en interessant men altfor abstrakt filosofering rundt kunst og miljøkrise av Petter Jørgen Omtvedt, glir fort over i tull. Et manifest for resirkulering av litteratur er flåsete og tar ikke seg selv alvorlig. Det ender opp i en rekke tekstleker av varierende kvalitet, men både disse og de andre litterære bidragene som får mye plass i avsnittet «Ri sjøl» gir, med hederlige unntak, inntrykk av å mangle en avgjørende sisterunde med redigering.

Kuiper, som slår fast at «det er helt avgjørende at produksjonen av ny litteratur bremses», gjør akkurat det motsatte med en masse skjønnlitterære bidrag. De har hentet inn mange interessante stemmer, men jeg hadde håpet de ville ta sitt tema mer seriøst. For klimaendringene er farlige, urettferdige og allerede i gang.

Powered by Labrador CMS