Vekkelsesmøte

Først var lyset. I sin andre bok dytter Mattis Øybø motsetninger mot hverandre – individ og spirituell selvutslettelse, eller samlivsproblematikk kontra ensomhetsnytelse.

Ingen er alene handler om psykologen Harald som konfronteres med sin egen passivitet gjennom møter med en karismatisk pasient, horn i heimen og filmografien til en kjent filmskaper. Prosaen tar utsats i hans egen kropp, men er likevel oftest lidenskapsløs og dokumentarisk.

Stemningen fanges i en krystallstruktur, boken er gjennomsiktig og fresh, men litt språklig tom. En bok for de rolige, med en fare for at repetisjonenes sedate summing ihjelhvisker spenningen. Boken fins nemlig ikke spennende, man er aldri nysgjerrig på slutten, både fordi utviklingen kan gjettes, men også fordi språket er retarderende.

Det halvdokumentariske preget er troverdig, men litt forvirrende, siden kjente navn røres mot oppdiktede, for eksempel den eminente og fullstendig fiktive regissøren Josef Berg som slekter på Ingmar Bergman. Man vet ikke om man skal løpe til Wikipedia eller la fortellingen synke inn. Effekten til Øybøs prosa avspalter seg uansett dypest på indre netthinne, så det er nok metaforenes atmosfære som beholder deg lengst, og ikke individets tête-à-tête med Gud eller kunsten.