Vektløs

Ideen om en dokumentar om Michael Moore er enestående. Det er bare synd at resultatet er så intetsigende. Prosjektet begynte som en biografi, men fikk fort en mer kritisk vinkling da uheldige fakta åpenbarte seg – deriblant Moores tukling med kronologi og redigering, og hans usympatiske holdning til medarbeidere.

Det moralske dilemmaet er følgende: Skal publikum vektlegge enkeltskjebnene som har blitt tråkket på i filmprosessen eller verdsette resultatet? Moore har gjennom sine filmer vist at urettferdighet ikke må svelges. Det er kanskje kynisk, men jeg mener at resultatet veier tyngst.

Intensjonen min er ikke å glorifisere Michael Moore. Jeg kunne gjerne sett hans lubne hode rulle, så lenge kritikken var begrunnet og angrepene velplasserte. Men når anklagene svikter, blir dokumentaren til spekulativ synsing fordi filmskaperne ikke er konsekvente i sin hekseprosess. Det er halvhjertet arbeid: Filmskapernes lettere tilslørte beundring av Moore er alltid tilstedeværende, dirrende i publikums bevissthet, og hindrer de avgjørende konfrontasjonene.

Michael Moore tar for mye plass til å bli vippet av pinnen – både bokstavelig talt og i overført betydning – og filmskaperne lykkes ikke i å felle kjempen. Til det trengs det betraktelig flere kilo.