Velkommen til annerledesland

«I Kraftsentrum sin første del av sitt første nummer har vi gleda av å presentere temaet «Drit i litterautren». Eller «Litteraturen», som han vanlegvis heiter.»

Sånn begynner det nye litteraturtidsskriftet Kraftsentrum. Det er fristende å begynne denne anmeldelsen med en omfattende utgreiing om meritter og problemer ved valget av hovedtema. Finnes det et tema som kan åpne ører som kanskje ikke har hørt om redaktørene Olaug Nilssen og Gunnhild Øyehaug, og dermed lokke ørenes tilhørende øyne til å lese i det nye bladet, må det jo være bæsj. Samtidig kunne man problematisere om dritten fremdeles er provoserende i vår tid, om det hadde vært mer provoserende med rasisme, pedofili eller totalitær politikk, og gjerne også om selve det å prøve å være provoserende i det hele tatt har noe for seg nå til dags. Videre hadde det gått an å spørre om redaktørene faktisk prøver å provosere. Alternativet til å konkludere med at de ønsker å provosere, er å kritisere dem for at de bare er så selvironiske at de gjør seg selv fullstendig uangripelige, og at det er feigt.

Man kunne også påpeke at dette er en publikasjon hvor menn og bokmålsbrukere – og det er nå tross alt vi som har makta i dette landet – er den underrepresenterte gruppa som må kvoteres inn for å sikre mangfoldet. Videre kunne man gjøre narr av Kraftsentrum for å være teite kvinnfolk som snakker grautmål, og dermed score poeng blant Unge Høyre-velgerne i lesergruppa.

Men å begrense anmeldelsen til å handle om det, ville være både feigt og teit. For faktum er at Kraftsentrum er interessant, rett og slett. Det er ikke det at alle tekstene er perfekte. Og det er ikke det at bladet akkurat svekker inntrykket av at alle etablerte og de fleste aspirerende forfattere i Norge kjenner hverandre. Og jeg tilhører absolutt ikke den typen leser som henfaller i ekstase over kroppsvæske- og kroppsåpningslitteratur.

Likevel sitter jeg igjen med et inntrykk av at Kraftsentrum, hvis redaktørene klarer å holde farten og energien oppe, faktisk kan leve opp til navnet sitt. Grunnen er at bladet klarer å framstå både teit og smart, barnslig og faglig tungt, uten å virke pretensiøst i det hele tatt. Det er rett og slett arty uten så veldig mye farty. Og det er akkurat det litteraturen trenger.