Velspilt galskap

Å iscenesette menneskers største håp og dypeste fortvilelse er en enorm utfordring for et teaterensemble. Det er ikke lettere når Strindbergs stykke stadig flyter mellom fortid og fremtid, når handlingsrommet har et utall vegger og karakterene oftest er alt annet enn seg selv.

Likevel greier Studentteateret på sitt vis å organisere kaoset i et stykke ordnet etter drømmens tilsynelatende vilkårlige flyt. En del scener knirker riktignok i sammenføyningene, virker forvirrende og støyer nesten pinlig forstyrrende. Men det drømmeraktige har tross alt rom for mye. Dessuten gjentar stadig Advokaten (Petter Wold Kraglund) at dette er et galehus, og gir nok en forklaring på stykkets utsvevende opptrinn.

Dramaet er kuttet ned og omskrevet, men det overordnede motivet er ivaretatt på en vellykket måte, ikke minst ved Mats Eldøens finfølte tolkning av den amorøse og suicidale Offiseren. Når støyen tidvis dominerer andre steder på scenen, føles det befriende å kunne hvile blikket på denne outsiderens eksistensielle kvaler.

Kan hende det er synd på menneskene, slik gudedatteren Agnes (Ingrid Sunde) forkynner, men her finnes også utveier til lysere øyeblikk. Det er uansett få grunner til å føle medynk med Studentteaterets ensemble; de klarer seg ganske bra.