Verneverdig natur
«- Prrrrja da så søa! Far lokka med stemma i nasen, rista i mjølbøtta og småsprang oppetter den smale traktorvegen. Sauene sprang etter, kleiv på han for å få tak i mjølet. No skulle dei til skogs for sommaren.»
Slik åpner Sigmund Løvåsen sin debutroman Nyryddinga. Et nervøst lite øyeblikk er du redd for at han vil etterlate deg der, blant sauer i en stille skog av nedhogde setninger. Men så kryper historiene frem fra bak stubbene. Hverdagsberetninger om livet på småbruket et sted i Midt-Norge. Om ti år gamle Geir, mor hans, bror hans og om kompisen Finn. Om Kirsti Sparbo-plakater på gutteromsveggene, om sjøsettingen av gamlehanen og om forelskelsen i byjenta Live. Små søte historier som lett kunne blitt for mye av det gode. Hadde det ikke vært for Løvåsens fornuftige behandling av dem. Når andre unge debutanter i år skriver om kultur, om sosieteter og maktstrukturer, skriver nemlig Løvåsen om natur, og han verner om den gjennom et nøkternt og bærekraftig språk. En sann idyll på overflaten, men under ligger hele tiden en engstelse. Den blir deg knapt fortalt. I stedet snakker Geir om da bestefar fikk «farkt» og om farens turer til legen. Du må selv oppleve ubehaget i løft etter løft i farens daglige arbeid på gården.
Nyryddinga er i hovedsak en fortelling om menn. Hemingway møter Aukrust i skogen når Geir alene snakker med sin avdøde bestefar. Situasjonen blir betegnende for en bok som ikke vil bli stående som en bauta, men som vil glitre i det små og vise Løvåsen som et sjeldent og verneverdig forfattertalent:
«Eg skal vise deg nysåinga. Eit grønt teppe, blir bra hamn for sauene til hausten. Det er eg som har plukka bort steinane, far og eg, sjå der ligg dei, der borte i elvekanten. Dei blir mørke når det regnar, men blir varme i sola, og om kvelden når vi fiskar, er dei framleis varme.»