Vestlandscockney

Det første jeg hører er linja Jesper er sveipa / klokken er ti, og jeg tenker: Faen heller, skal jeg måtte tåle en hel skive med småsurt hansamål, inntil jeg forstår at Matias Tellez synger på engelsk og at linja går Yesterday’s paper / Looking at me. Tjueni minutter senere forstår jeg i tillegg at Tamias Mellez er en samling musikalske allsmakbønner – overveiende diskopsykedelisk god stemning ispedd en og annen buse.

Språkforvirringen på starten skyldtes to ting. For det første synger Tellez på bredt bergengelsk. Han falsettkorer og brøler og skarrer. Ujevnt og fint.

For det andre er lyden på skiva nokså rufsete i kantene, og det kler den. Min eneste innvending mot produksjonen er i grunnen et litt puslete nærvær av bandet her og der. Synd, for bandet spiller fint og hardt hele veien, og er et stort pluss.

Purunge popdebutanter strever ofte for mye med å høres modne ut, og ender opp med å gi ut noe hvor målgruppen nærmest er Ingeborg Moræus Hanssen. Matias Tellez begrenser rosinfrieriet sitt til «Woody», en skikkelig sviske i ordets beste betydning. Overalt ellers låter det påfallende barnlig, som Todd Rundgren og Arctic Monkeys eller noe i den duren. Og det er jo riktig, riktig bra.

For øvrig er ikke hansamål noe ord. Og hva betyr egentlig Jesper er sveipa?