Visuell astroterapi

Solaris. En uløselig gåte, en ulmende kosmisk bevissthet, en planet som vet langt mer om menneskene enn menneskene vet om den. Av de fem astronautene hvis oppgave var å analysere den, er kun to igjen. Hjelpeløst forførte klarer de ikke å returnere romstasjonen til jorda. Chris Kelvin (Clooney) er deres siste håp, en staut rom-cowboy forberedt på alt, bortsett fra å bli konfrontert med det han frykter og elsker mest fra sin egen fortid.

Solaris ble første gang filmet i 1972 av Andrei Tarkovsky og er basert på Stanislav Lems roman ved samme navn fra 1961, og selv om noen stjernetåkefyrster vil gremmes over at Soderberghs romodysse er halvparten så lang som originalen, er dette en nyinnspilling som uansett kan forsvares.

Soderbergh masserer blikket ditt med fantastiske meditative bilder i kjølige grå- og blåtoner. Den langsomme filme-i-verdensrommet-estetikken bygger sakte opp stemningen, vi flyr stille, nærmere og nærmere det boblende rosa spenningsfeltet, mens duren fra maskinene understreker dissonansen som aldri slipper taket.

Det store rommet er likevel bare bakteppet for et kammerspill om mellommenneskelige forhold, om en mann som først klarer se sitt eget liv på noen millioner lysårs avstand.

Kanskje, kanskje burde Soderbergh sluttet en scene tidligere og latt filmen etterlate seg litt mer av den ambivalente ettersmaken plottet legger opp til før den blir sugd opp av rosa lava, men det er nære nok. Du er vektløs lenge etter at du forlater kinorommet. Det finnes ingen svar, bare alternativer.