Waiting for Dogot

Kort synopsis (med slutten utelatt slik at leseren skal få lyst til å se filmen selv): Grace ankommer den isolerte fjellandsbyen Dogville på flukt fra gangstere. Den kvasiintellektuelle Tom bestemmer seg for å bruke den fremmede som en «illustrasjon» til sitt «project of acceptance». Ideen er at Grace, ved å bli akseptert i byen, skal bevise at menneskene i Dogville er ålreite. Grace velsigner byen med sin gunst og ynde, og illustrasjonen blir akseptert. Men Grace\'s hybris, å flykte fra sin egentlig plass i livet, får til slutt fatale konsekvenser. Dog ikke på den måten man skulle tro.

Med

Dogville fortsetter von Trier sin radbrekking av filmens uskrevne regler. Kulissene er redusert til krittstreker, en fortellerstemme fyller ut der bildene kommer til kort, det er de sedvanlige von Trierske aksebrudd og jumpcuts, kort sagt: publikum tas ved hånden og ledes ut i verfremdung. I dette tilfellet fører avstanden dessverre mer til kjedsomhet enn til kontemplasjon.

Dogville er helt uten den utrolige spensten som finnes i for eksempel Idiotene og Riget. Heldigvis er den også uten den latterlige følelsespornoen fra Dancer in the Dark. Faktisk er Dogville uten det meste. Alle de fremmedgjørende finessene og fikse manusstrukturene skaper tilsammen et langtrukkent gjesp. Man venter forgjeves på at skuespillerne skal hoste ut kunstfilmslimet som tydeligvis blokkerer for normal tale. Slutten er et løft, men når man er så langt nede som denne filmens første to og en halv time er, hjelper ikke det stort. Bikkja er rett og slett ikke verdt å vente på.