Wergeland gjenoppstår

Henrik Wergelands assosiasjonsrike og metafortunge språk får gjenklang i Torleif Hamres lange åpningsnovelle «Digte», som omhandler en masterstudent i nordisk som drømmer seg bort i servitrisen på kaffebaren. I bildespekkede passasjer beskriver han sin muse:

Kroppen hennes var en melodi som begynte i hendene, hender som håndterte løk nå, skrelt og delt i to glatte, runde halvkuler som kniven åt seg innover, mens tynne skiver la seg over på sida.

Man føler med Olaf, som oppgir oppgaven for å forfølge Sofia overalt, selv på venninneturen i London, hvor han har med svulstige dikt, som en parodi på en virkelighetsfjern humanist. Det ender selvfølgelig tragikomisk. Når Olaf omsider får Sofia, mister han henne fordi hyrdestunden får ham til å glemme jobbintervjuet hos et forlag. Oppgitt minner hun ham om prestejobben Wergeland ikke fikk fordi han drakk seg drita med slottsvakta. Verden er hard.

Det er den også i de påfølgende novellene, som skiller seg fra den første med et mer hverdagslig språk, som likevel rommer både humor og uhygge. Var den planteinteresserte legen virkelig så stillfaren som sønnen trodde? Hvorfor kan ingen i nabolaget hjelpe den nyinnflyttede moren?

Hamre serverer gode menneskelige observasjoner i en elegant innpakning.