Whiplash og lommetørkle

Det er tysk. Det er tungt. Rammstein er like massive som isbryteren på coveret. Men denne gangen er de mer dempet. Rammsteins musikk har alltid hatt en særegen stemning på grunn av tekster som bjeffes ut på tysk. Deres nye album fortsetter i kjent stil, men den homoerotiske sado-flørten er nedtonet.

Rammstein åpner med en klassiker i kategorien «nå skal jeg perse i benkpress». Og Rosenrot har mange av adrenalinpusherne på lager, så det er bare å belage seg på whiplash. Men bandet går et steg videre: Plutselig serveres en skikkelig trist ballade. «Stirb nicht vor mir» ville virket naiv og pompøs fremført av enhver annen. Men når den ellers autoritære og aggressive vokalisten Lindemann enkelt uttrykker frykt og savn, blir det sterkt nok til at de lettrørte av oss blir blanke i øynene.

Det pompøse er nemlig noe av essensen i albumet og i Rammsteins musikk for øvrig: De tør å dra musikken så langt ut at de egentlig er godt inne i klisjéland. Men hva som er ironi eller humor kan en egentlig drite i. For musikken handler om engasjement: Om å bli sinna. Og trist. Om å kjenne adrenalinet pumpe og ørene verke. Og litt om å friske opp tyskkunnskapen.

Rosenrot uttrykker et mykere og mer variert Rammstein. Deres musikk er grunn god nok til å lære seg det gamle handelsspråket.