Ymse om ymse

At Hypertext har hørt på Sonic Youth, er tydelig. Men vel så tydelig er det at de hører på alt mulig annet også; King Crimson og XTC og jeg vet ikke hva. Minst. De er sine egne herrer og slaver av melodien.

Jeg får inntrykk av at Hypertext er øvingsnarkomane, at de bruker timevis på å stappe låtpartiene fulle av små variasjoner og ymse innfall. Jeg elsker ymse innfall, som for eksempel på «Words are pulling me up’n down,» hvor iltre sklitaklinger med traktorbass gjør at jeg glemmer at vokalen angstrunker verre enn Matt Bellamy.

Jeg liker den første låta, «Ms. Delicate». Jeg liker hvordan de lineære gitarpartiene gnisser seg over trommeslagerens piskeslag, hvordan trommeslageren skifter gir i refrenget, hvordan refrenget høres totalt feil og helt riktig ut, med andre ord helt perfekt.

Jeg driter i om Hypertext er en del av den nye «Haugesundsbølgen». De eneste bølgene jeg bryr meg om, om man ser bort ifra Bossa Nova og et halvt gram New Wave, er lydbølgene, og enten de er store og brutale eller små og søte bruker Hypertext luftrommet godt.

De må gjerne insistere på å være shoegazere, de må gjerne gå country for alt jeg bryr meg, men Hypertext kan godt se folk i øya med Corrente Elektro. Noe så viktig og fint som årets beste uviktige og ufine indieskive.