Perspektivskift i litteraturanmeldelser

Marianne Granheim Trøyflat anmelder Bjarte Samuelsens debutbok Tilsynekomst i Universitas utgave 9-2007, under overskriften «Uklart eksperiment». Trøyflat fremholder at Samuelsens roman mangler en «original historie», og at leseren ikke får vite hvem hovedpersonen Karsten «eigentleg» er. Trøyflat konkluderer med at Samuelsen ikke har «alt for mykje å gi leserane sine».

Jeg ønsker å rette en kritikk mot Trøyflats måte å bedrive litteraturkritikk. Lesningen bærer preg av å være intensjonell, den fremviser en manglende evne til å lese romanen for hva den faktisk er. Anmelderen leser romanen ut fra hva den burde være. Jeg ønsker å henvende meg til Samuelsens (potensielle) lesere og si: «ikke gi opp Samuelsen, – ikke hør på Trøyflat!» Anmeldelsen nedvurderer og reduserer Samuelsens lesere, til en gjeng kun med behov for å høre «den gode historia», fordype seg i personenes psykologi, også videre. Jeg velger å tro at Samuelsens lesere kan ta Samuelsens tekst for hva den faktisk er – en roman med andre målsetninger enn en «original historie». Jeg tror Samuelsens lesere kan forholde seg til det som eksisterer innad i romanens definerte rammer, uavhengig om dette forklarer hvem denne Karsten-karakteren «eigentleg» er.

Jeg tror Samuelsens lesere kan se Tilsynekomst som, for eksempel, en studie av kontakt. I forlengelsen av dette, – en studie av nærhet og avstand: etablert og satt opp mot hverandre i Karstens fortelling om Maria. Når Karsten forteller om sitt fortidige ekteskap med Maria, opplever Karsten å bli ett med det han forteller. Ikke ulikt Maria som lengter etter å bli ett med penselen og fargene i det hun skal male. Samuelsens dykk i disse kategoriene sier svært lite om psykologien bak personen Karsten, men kan like fullt gi Samuelsens lesere en god litterær erfaring. Faren er å overse Samuelsens perspektivlek, språklige rytme, intertekstuelle hentydninger, m.m. – litterære grep som virker svært klare i dette «uklare eksperiment».

Jeg synes man skal berømme en debutant for å kline til og prøve å definere – for så å overskride – rammene for hva en roman skal være. Men da krever teksten å bli lest som det den faktisk er. Lesningen kan ikke lenger gjøres med kun det narrative i fokus, eller med kun psykorealistiske verktøy. Stadig flere samtidsromaner påberoper et perspektivskift, jeg syntes litteraturkritikere som Trøyflat må begynne å høre etter.