Regressiv naivisme

Det ble for et par uker siden startet en «debatt» rundt nivået på Universitas’ ukentlige anmeldelser. Kritikken manglet substans og var veldig uklar, og ble derfor enkelt knust av avisens anmelderredaktør. Dette betyr allikevel ikke at kritikken ikke var berettiget, jeg vil kanskje si nødvendig, og dette vil jeg vise eksemplifisert i anmeldelsen av My Little Ponys debutalbum Think Too Much fra forrige ukes utgave.

I teksten finner jeg følgende relevant informasjon om den kommende plata: «flørter med country», «ofte sammenlignet med Belle&Sebastian;» og «skikkelig hyggelig». Jeg kan også assosiere brukbart rundt ordene «løsningsorientert», «spontanitet», «solskinn» og «naivitet». Utover dette blir spalteplassen brukt til nostalgi rundt bandnavnets opphav (lilla leketøyshester) og MacGyver. Har anmelderen i det hele tatt hørt på plata, eller nøyet hun seg med å lese pressemeldingen i et øyeblikk av regressiv Shio-nostalgi?

En vanlig kritikk av musikkanmeldere går ofte på overdreven bruk av referanser og impliserer at anmelderen prøver å imponere med sine kunnskaper. Men er ikke referanser til andre band, epoker, sounds, plateselskaper o.l. mer fruktbare enn de som mimrer rundt MacGyvers provisoriske bombesnekring? Hvilke andre intensjoner ligger bak å trekke inn en tv-figur fra 80-tallet enn å være «vittig»?

En anmeldelse skal være velskrevet og gjerne «vittig», og er nødvendigvis subjektiv. Men hvor mye av den personlige historien til anmelderen ønsker vi å fylle verket med? (Ikke kom med Tommy Olsson her, dette har ingenting med Tommy Olsson å gjøre.) Og hva tilfører en anmeldelse som sier om platas siste spor at den har «en melodi som sitter». Hvordan «sitter» en melodi?

Dagens anmeldelser i Universitas fremstår i stor grad som selvhevdende, upresise og umorsomme – som et regressivt forsvar av tyggegumminaivismen som vi snart bør vokse oss ut av.