Viktig om det vanskelige

Teatertruppen Antiteateret er kjent for å utfordre sjangeren. Nå har de fått låne Oslo Nye Teaters lokaler, hvor de loser publikum gjennom bygget i en produksjon der publikum selv blir en del av stykket.

Som regel spiller Antiteatret på tematikker som er vanskelige å gå inn i. Denne gangen er det rasisme. Stykket er gjennomgående meta, og det hele starter med at skuespillerne er en del av en teateroppsetning om rasisme som er under produksjon. Publikum er også en del av det kunstneriske teamet.

Den første delen av stykket viser frem konflikter og berøringsangst når en hvit regissør (Jonas Hoff Oftebro) skal forme stykket. Hovedrolleinnhaver Noa (Tani Dibasey) prøver gjentatte ganger å komme med innspill fra eget perspektiv – fra en som faktisk opplever og lever i de rasistiske strukturene i samfunnet.

Den gjennomgående kritikken fra Noa er at scenene blir for vage. De viser frem det problematiske, men ikke sterkt nok. Rasisme må fremstilles så ubehagelig og fælt som det i virkeligheten er, mener Dibaseys karakter.

Allerede i starten har Antiteateret dermed lagt opp til at stykket skal bli ubehagelig. Fallhøyden er dermed stor, og det blir desto mer imponerende når Rasisten klarer å levere på løftene sine.

Rasisten har dessverre også sine svakheter. Enkelte scener blir litt for langvarige, og det tar for mye tid når publikum loses mellom de ulike lokasjonene. Tani Dibasey mister innimellom troverdighet i de roligere scenene. Til gjengjeld er han fantastisk sterk når dramatikken drar seg til.

Mot slutten av stykket er Dibasey glimrende, i det som må være svært krevende scener å spille. Jonas Hoff Oftebro leverer gjennomgående troverdig i rollen som selverklært antirasist som ikke ser bjelken i sitt eget øye. Mohammed Aden Eli må også trekkes frem for sitt naturlige skuespill, til tross for å ha en liten rolle.

Det er rett før publikum skal videre inn i hovedsalen på Oslo Nye Teater at det virkelig spisser seg til. «Jeg hater denne delen», hører vi Noa si. Men det føles like mye som at det er skuespiller Tani Dibasey som sier det som seg selv.

På dette tidspunktet har publikum vent seg til å være en del av stykket. Vi har besvart ja/nei-spørsmål ved å rekke opp hånda eller ikke, og noen har måttet forklare svarene de har avgitt i håndsopprekningene. Nå kommer det siste dilemmaet. Rekk opp hånda hvis du er enig i at «Vi er alle en del av problemet».

De få som ikke rekker opp hånda må først svare på hvorfor. Så kommer sjokket: De må forlate teateret før siste scene. Brutalt, hardt, ubehagelig. Samtidig føles det helt nødvendig. Det gir også stykket ny karakter hver kveld. På premieren nekter en kvinne å gå. Publikum blir sittende i intens spenning og ubehag, mens Noa nekter å la kvinnen bli. Noen publikummere kaster seg inn i diskusjonen for å støtte Noa. Det er imponerende at Dibasey klarer å stå i situasjonen mens han konfronterer kvinnen som ufrivillig er blitt en viktig del av stykket.

I siste scene får vi som får lov å bli med videre bevitne grusom rasisme i form av brutal vold som gjør at det virkelig setter seg i kroppen.

Dermed har Antiteateret fått til det jeg opplever som deres prosjekt med dette stykket. De fleste «vet» hva rasisme er, at det er en del av samfunnet vårt og at det grusomt. Men for å faktisk få gjort noe med et problem, må man føle på det. De av oss som er hvite kan aldri vite hvordan det er å oppleve rasisme. Men Antiteateret gjør sitt beste for å la oss alle føle fysisk på ubehagelighetene.

Du har aldri sett teater på denne måten før, og neppe så ubehagelig. Derfor er Rasisten noe av det viktigste du kan få med deg denne høsten.