Samtiden er syk

Når tenkte du sist på Black Lives Matter-demonstrasjonene i 2020? Er det fem år siden sist? Det er i så fall symptomatisk på vår tid, skal vi tro den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger. I forrige uke kom Hyperpolitikk for første gang på norsk, oversatt fra tysk av Eivind Lilleskjæret. I boka argumenterer Jäger for at vi lever i «hyperpolitikkens tidsalder». 

I dag er alle deler av det personlige livet ladet med politisk mening, skriver Jäger. Alt fra hva vi spiser (kjøtt eller grønt), til hvordan vi kler oss (quarter-zip eller skjørt over bukse), og hvordan vi flytter på oss (lastesykkel eller dieselbil). Paradoksalt nok fører ikke dette til noen betydelige politiske konsekvenser. Slik er det fordi den politiske ladningen ikke er organisert, men forblir kun personlig. Ser vi tilbake på BLM-demonstrasjonene i 2020 er dette tydelig. Mens sinnet, fortvilelsen og kamplysten til demonstrantene var oppsiktsvekkende, har institusjonaliseringen av demonstrasjonenes livskraft stort sett uteblitt. Demonstrasjonene forsvant fra gata, politikken og bevisstheten, omtrent samtidig. 

Forvitringen av massebevegelser, som BLM-demonstrasjonene, er som skuddsår vi har glemt at vi hadde. Når Jäger stikker fingeren sin i såret, og minner oss på hvor få endringer de har ført til, er han smertelig overbevisende. 

Hyperpolitikk er gjennomgående kapitalismekritisk og Jäger er, som Karianne Holst skriver i etterordet, en «venstreintellektuell med venstrepopulistiske sympatier». Han kaller vår hyperpolitiske samtid «en overlegent markedskonform variant av politikken». Samtidig er han minst like kritisk til den tidsalderen han kaller postpolitikken – karakterisert av 90- og 00-tallets kalde liberalisme. Jäger, som er klar over at han maler med (for) bred pensel, opererer med fire slike tidsaldre: Massepolitikken, postpolitikken, antipolitikken og senest hyperpolitikken. 

Tidsaldrene plasserer han skjematisk ut fra to akser: Hvor politisert de var og hvor stor grad av den politiske deltakelsen som var institusjonalisert. Massepolitikken, som startet ved århundreskiftet og varte frem til Berlinmurens fall, var veldig politisert og institusjonalisert. Postpolitikken, som fulgte og varte frem til finanskrisen i 2008, var lite politisert og institusjonalisert. Deretter kom antipolitikken, som han kaller populismens tiår, og hyperpolitikken, som begge var/er svært politiserte, men lite institusjonaliserte. Hyperpolitikken skiller seg fra antipolitikken ved at den er mer diffus og uforutsigbar, enn dens populistiske, men mer pålitelige tvilling. Jägers fremstilling er en grov, men likevel fruktbar forenkling av historien. Den viser tydelig hvordan samtiden ble syk.

Mens Khrono for noen uker siden skrev om unge akademikere som ikke leser bredt, kan vi her slå fast at dette ikke gjelder for Jäger. 31-åringen fyller skarve 125 sider sakprosa med sitater og anekdoter fra Twitter-universet, franske retthistorikere, tyske fotografer og ungarske forfattere. For å underbygge argumentet er hovedkarakterer i samtidsromaner, særlig Michel Houellebecq sine, like viktige som valgresultat og OECD-statistikk. Det skaper en dynamikk som engasjerer, opplyser og sørger for jevnlige avbrekk. Når Jäger også viser at han er oppdatert på internettkulturen, som i en referanse til den kraftig memede hyllesten David Guetta rettet til George Floyd, er det vanskelig å ikke humre – en sterk latterreaksjon for sakprosa å være. 

Jäger gjør mye på de 125 sidene. Effektiviteten er en av bokas triumfer, men også en av dens fallgruver. Til tider, og da særlig når staters parlamentariske historie presenteres, blir det kjedelig oppramsende. Det betyr derimot ikke at det som ramses opp er unødvendig. Heldigvis sørger effektiviteten også for at man ikke forblir i fallgruven for lenge. 

Lesere som kommer seg opp av fallgruven og ut på andre siden av boka, vil sitte igjen med en bedre forståelse av vår politiske samtid – og et klarere bilde av hva som må gjøres. For Jäger nøyer seg ikke med å diagnostisere samtiden, han skriver også ut resept. Medisinen er å gjenorganisere det personlige livet uten å miste den politiske ladningen. Det er ikke nok å være med i Facebook-grupper og «reposte stories»; massene må finne veien tilbake til interesseorganisasjonene, sier han. Gammel medisin for ny sykdom, altså. Mens Jägers diagnose er troverdig, fremstår dette mer utopisk. Men kanskje det er en utopi verdt å prøve.