Integrering: Kulturell sameksistens i et storsamfunn skjer gjennom offentlig og inkluderende integrering, mener Magnus Grunstad.

Integrering trenger velferdsstat

I høst er det kommune- og fylkestingsvalg. Med håndhilsing, rasisme, segregerte skoler og kulturkrasj, seiler innvandrings- og integreringsspørsmålet frem som en mulig sentral konfliktlinje.

Publisert Sist oppdatert

Tidlig i juli foreslo leder i Unge Høyre Ola Svenneby innvandringsstopp. Han frykter at «vi får et samfunn som er i ferd med å falle fra hverandre». 

Denne frykten er ikke nødvendigvis vanskelig å forstå. Et fungerende demokrati trenger samlende og bindende fortellinger som deles av nasjonen, og at så mange som mulig på en eller annen måte deltar i storsamfunnet. 

Føler ikke mennesket en tilhørighet til dette storsamfunnet, at ens verdighet ikke anerkjennes og ivaretas, vil en søke å finne anerkjennelse og tilhørighet andre steder. At slikt kan skje i større monn hvis integrering ikke lykkes i større og bedre grad, kan heller ikke venstresiden underslå.

Illustrasjon: Øivind Hovland

Men innvandringsstopp? Er det i det hele tatt mulig? Vi har flere moralske grunner for å føle oss forpliktet til å hjelpe. En grunn er den fundamentale menneskelige verdigheten vi lenge har anerkjent at ethvert menneske har. Når folk sliter, når deres verdighet krenkes og de må flykte for å kunne skape seg et liv i trygghet, bør vi hjelpe disse menneskene. 

Når det er over 100 millioner flyktninger der ute, bør også et rikt og fritt land som Norge stille opp. For det andre kan mange av tilfellene der konflikter fører til flyktningstrømmer, være på grunn av Norge og den vestlige verden. Kriger og konflikter i Midtøsten har Vesten og Norge vært sterkt deltakende i. I tillegg skyldes klimaendringer vestlig forbruk, som i sin tur vil føre med seg enorme flyktningstrømmer.

Her hjemme i Norge vil det imidlertid handle om integrering. Det er derfor Svenneby tar opp innvandringsstopp: Han mener vi ikke har funnet løsninger på hvordan vi best kan integrere for å ivareta et sterkt og inkluderende storsamfunn. Veien inn til storsamfunnet med følelsen av tilhørighet og anerkjennelse er avgjørende for å integrere flyktninger i Norge. Nøkkelen til dette ligger i arbeidsmarkedet.

Vi har flere moralske grunner for å føle oss forpliktet til å hjelpe.

Magnus Grundstad, journalist i Universitas

Brochmann-utvalget fra 2017 så på konsekvensene av høy innvandring til Norge. De slo fast at terskelen inn i arbeidsmarkedet for mange vil oppleves som høy. Derfor må man gjøre det enklere å komme seg inn i arbeidslivet. Det er nødt til å bli et samfunnsansvar som både offentlige velferdstjenester og privat sektor sammen bærer. 

Det må være fleksibelt og lett å komme inn i arbeidslivet. Dette må derimot ikke gå på bekostning av generelle arbeiderrettigheter, slik at man åpner opp for større midlertidighet, enklere adgang til oppsigelse og lavere lønninger. 

En løsning kan heller være større samarbeid mellom offentlig og privat sektor, der man for eksempel kan ha en slags lærlingordning for innvandrere som ikke har formell kompetanse å vise til. Da kan de jobbe der de har kunnskap og evner, og samtidig opparbeide seg nok erfaring til å kunne ta fagprøve og få dokumentasjon på kompetansen de har. 

Spørsmålet må være «hva kan du bidra med?» heller enn «hvilke papirer har du å vise til?» Dette kan være et av flere tiltak som kan gjøres for å bedre en nødvendig integrering slik at flest mulig er med i storsamfunnet.

Svenneby sier at Oslo er heller segregert enn integrert. Dette inntrykket deles av flere. Han sier vi blant annet ikke kan utelukke bussing som mulig tiltak for å hindre en segregert skolehverdag. Min første tanke, som Svenneby selv sier er mange andres, er at dette ville vært et illiberalt enkelttiltak. Men at samfunnet gjennom stat, fylkeskommune og kommune er løsningen, er jeg overbevist om. En sterk og mangfoldig fellesskole og et fleksibelt Nav som kan tilby lett vei inn i arbeidslivet er nok de to viktigste faktorene for å få til integrering. Vi trenger med andre ord mer stat og kommune, ikke mindre.

Svennebys parti sier de tror på enkeltmennesket, men skal enkeltmennesket ha muligheten til å lage seg et godt liv i trygghet og frihet, trenger enkeltmennesket en sterk velferdsstat som gjør deg i stand til å stå på egne bein. Det bør få politiske konsekvenser; vi må bygge velferdsstaten videre for å få ned forskjeller og integrere flere, heller enn å skylde på kulturforskjeller. Kulturell sameksistens i et storsamfunn skjer gjennom offentlig og inkluderende integrering. Løsningen er mer og bedre velferdsstat.

For ordens skyld: Magnus Grundstad står på 9. plass for Gausdal Arbeiderparti i lokalvalget.

Powered by Labrador CMS