Ny markedsstyrt minister

Forleden møtte Universitas meg utenfor Villa Eika og spurte meg om mine krav til ny statsråd. Basert på svarene hennes har jeg et nytt. 

Eileen Fugelsnes varsler et nytt «kompetansebudsjett», som skal kartlegge hvilken kompetanse arbeidslivet etterspør. Det kan være nyttig. Universiteter og høyskoler må selvsagt forholde seg til samfunnet rundt seg. Vi trenger helsepersonell, lærere og teknologisk kompetanse. Men arbeidslivets umiddelbare etterspørsel kan ikke bli den viktigste målestokken for hvilken kunnskap vi skal satse på.

Det tar lenger tid for nyutdannede å få jobb, men Fugelsnes forholder seg rolig. Fokuset hennes ligger kanskje heller på å gi arbeidslivet deres drømmeansatte. Jeg mener det er risikabelt å styre utdanningspolitikken for tett etter det arbeidslivet sier det trenger akkurat nå. Arbeidsmarkedet er ikke én samlet langsiktig aktør. Arbeidsgivere vil naturlig nok være opptatt av kompetansen de trenger nå, men ikke nødvendigvis av hva samfunnet trenger om ti eller tjue år. Derfor holder det ikke å si at kartleggingen vil gi et «solid grunnlag» for institusjonenes prioriteringer. For hvilke interesser får størst plass? 

Norsk utdanning har tradisjonelt hatt en arbeidsdeling. Fagskolene skal tilby kortere og mer yrkesrettede løp, tett på konkrete behov i arbeidslivet. Universiteter og høyskoler skal også utdanne til arbeid, men har et bredere samfunnsoppdrag: forskning, kritisk tenkning, dannelse og langsiktig kunnskapsutvikling. Denne arbeidsfordelingen har blitt svakere gjennom årene, og den nye statsråden virker uvillig fra å endre kurs. 

Flere fagskoler ser på å danne bachelorgrader, og universitetene får kritikk for å ikke være arbeidslivsrettede. Dette er en feil konklusjon. Vi må holde fokuset på institusjonenes samfunnsfunksjon. Verdien for samfunnet er lik, mens oppdraget er ulikt.  

Statlige prioriteringer har stor betydning når friske midler legges på enkelte felt, mens andre må kutte eller nedjustere. Formell frihet er ikke alltid reell frihet. Den nye statsrådens politikk burde gi rom for fleksibilitet, og for kunnskap som ikke bare kan begrunnes med arbeidsmarkedets behov her og nå.