Demokrati med munnkurv?

Universitetet i Oslo (UiO) liker å presentere seg utad som selve inkarnasjonen av honnørord som demokrati, likestilling, innovasjon og nytenkning. Kort sagt: Det er tydelig at UiO ønsker å omgi seg med en viss moralsk nimbus. Men når man har sett universitetets «dysfunksjonalitet» på nært hold, er det lett å påvise en grotesk diskrepans mellom ambisjoner om nye «verdensrekorder» og 197-åringens svake allmenntilstand. Rektor Geir Ellingsrud bekrefter i Uniforum den 3. september at «rekruttering er vår største utfordring,» og at han ønsker seg «åpnere linjer» til samfunnet og økt kvalitet på forskningen. I den forbindelse vil jeg hermed utfordre Ellingsrud til å rette oppmerksomheten mot problemer som «alle» har mer eller mindre taus kunnskap om: Manglende åpen konkurranse om vitenskapelige stillinger, elitesirkulasjon, hyper-byråkratisering, helseskadelig psykososialt arbeidsmiljø, fryktkultur og «power of ignorance.»

Ut fra en naiv lesning av hovedverneombud Mette Børings mediautspill og Uniforum-redaktør Martin Tofts påpekning av viktigheten av at verneombudet får beskjed tidlig om kritikkverdige forhold, skulle man tro at verneombudet er en slags brannslukker som rykker ut straks alarmen går. Men hvordan er det mulig at alvorlige saker kan «bli liggende» i 15 år? Hvordan er det mulig at noen av landets høyest utdannede og trolig mest ressurssterke personer synes å ha et svakere rettsvern vis-à-vis sin arbeidsgiver enn noen av landets lavest utdannede, for eksempel innenfor hotell- og restaurantbransjen? Svar: Bare når veldig mange nøkkelpersoner i årevis ikke gjør jobben sin. I tilfellet UiO tyder mye på at smittekilden til denne ukulturen befinner seg i skjæringspunktet (samrøret?) mellom svak og uprofesjonell ledelse, indolente fagforeninger, og systemfromme verneombud.

Børing går nærmest i forbønn og ber tynt om at verneombudene ikke må «straffes» for «å si ifra», og bekrefter at ansatte er «redde for å stå fram», fordi ledere «ikke håndterer kritikk og personalkonflikter på en profesjonell måte.» Har en institusjon med en tilnærmet stalinistisk frykt- og konformitetskultur troverdighet som eksportør av honnørord som innovasjon, demokrati og menneskerettigheter? Er rektor enig med en medaljebehengt UiO-professor som overfor meg fremhevet UiO-leveregel nummer 1: «Den som kritiserer, taper»? Er «hjelpeapparatet» (verneombud, fagforeninger) klar over at miljøer undertrykket av maktpersoner med sosiopatisk atferd ikke har ressurser til å varsle?

Ettersom alt tyder på at «odontologisaken» bare er toppen av et isfjell, melder spørsmålet seg om hva Børing & Co holdt på med alle de årene «isfjellet» vokste, og om «odontologisaken» bare er en PR-jippo – eller et desperat alibi for et «hjelpeapparat» som i årevis har hatt ansvarsfraskrivelse som favorittøvelse.