Fra TikTok til Ukraina: 
Rekruttert til den russiske fronten

«Russere sover. Ukrainere sover ikke, de dreper». Det er den eneste setningen på engelsk, som Arjun Kumar Chand (26) såvidt forstår.

Det er september 2023. I en skog i Ukraina, noen kilometer fra grensen til Russland, sitter Chand i en bunker. Med ham er elleve andre unge menn. Flere av dem fløy han sammen med fra Nepal.

Han hører lyden av bomber og setninger på russisk han ikke forstår.

I den bekmørke bunkeren sitter de ferske soldatene og hulker. Det var ikke dette de hadde sett for seg.

– Jeg blir på gråten når jeg snakker om det, jeg var så redd, forteller Chand.

Han er en av tusenvis av utenlandske statsborgere som har vervet seg til den russiske hæren.

En barndomsdrøm

To og et halvt år senere møter Universitas ham i Katmandu. Etter 18 måneder i det russiske militæret, sitter Chand igjen med arr, vonde minner og en million norske kroner. 

Som barn drev Chand med karate. Ved siden av mange timer med trening, var hans store drøm å bli med i Gurkhabrigaden – en brigade i det britiske forsvaret som siden 1800-tallet har rekruttert soldater fra Nepal.

Brigaden har i generasjoner hatt status og ære i det nepalske samfunnet. Både statsborgerskap og gode lønninger blir lovet til nepalske borgere som lengter etter et liv med bedre muligheter. For Chand var motivasjonen et ønske om et liv i luksus. 

– Alt jeg ville var å kle meg i en militæruniform. Det ville bety at jeg ble en av de utvalgte. At jeg ville få et lykkelig liv.

Men brigaden har harde opptakskrav, bare et fåtall av søkere får plass.

I flere år prøvde Chand å komme seg gjennom det trange nåløyet. For å få ordentlig trening, tok han opp lån. 

Brigaden tar kun inn nepalere mellom 18 og 21 år. Da han ble for gammel, forfalsket han fødselsattesten sin for å prøve igjen, innrømmer han. Men uten hell. 

Så dukket det opp en video på TikTok.

– Russerne er gale

På skjermen så Chand stolte nepalske menn i russisk militæruniform. De hadde lønninger på opp mot seksti tusen norske kroner i måneden. 

Etter tjenestegjøring fikk de og hele familien russisk statsborgerskap, ifølge videoen.

– På dette tidspunktet var alt jeg klarte å tenke på at jeg ville jobbe i forsvaret. Uansett hva, forklarer han. 

Uten å si noe til familien sin, bestemte han seg for å oppsøke den russiske ambassaden. 

Med turist- eller studentvisum fikk han reise til Moskva, der han kunne melde seg til den russiske hæren. Han var ikke den eneste som tenkte slik i Nepal, hevder han.

– Utenfor den russiske ambassaden i Katmandu stod 200 unge menn i kø.

Noen uker senere satt Chand med fetteren sin og tretti andre nepalske menn på et fly på vei til Moskva.

– Det føltes som om jeg endelig hadde oppfylt barndomsdrømmen min. Da jeg tok det første bildet av meg selv i uniformen min, var jeg utelukkende lykkelig. 

Tilbake i Katmandu er Chand tydelig på hvor han står.

– Jeg har alltid støttet Ukraina i denne krigen. Russerne er gale. 

– Å ta andres land er ikke rettferdig. Å angripe andre er ikke rettferdig. Russland har allerede så mye. Det er ingen grunn til at de skal ha mer.

– Hvordan endte du da med å kjempe for Russland, når du ikke likte det de gjorde?

– Da jeg vervet meg til det russiske forsvaret, ble jeg fortalt at krigen var i ferd med å ta slutt. Det var det som ble sagt i nyhetene. Mitt inntrykk var at jeg skulle ha en fredelig tjeneste, ikke delta i en aktiv krig.

Kjente risikoen

Men Chands inntrykk skulle vise seg å være feil. 

Treningen han trodde kom til å vare i seks til syv måneder, varte i knapt en uke. 

– Vi var en gruppe på 58 nepalere. I tillegg var det menn fra India, Bhutan, Cuba og Afrika, forteller Chand.

I fire timer om dagen lærte mennene livredning, forsvar og angrepsteknikker. De hadde opplæring i droner og våpen.

Deretter fikk de en firesiders kontrakt på russisk. Chand brukte Google Translate for å oversette.

«Du er fullt ansvarlig for dine handlinger. Du kjenner risikoene involvert, og deltar av egen vilje, uten press fra andre», lød kontrakten ifølge Chand. Universitas har ikke sett denne kontrakten. 

Lønnen var på 18 tusen kroner i måneden, forteller Chand. I tillegg kom en bonus dersom man ble skutt. Han signerte.

– På dette tidspunktet var jeg allerede så dypt inne i det. Alt jeg ville var å oppfylle drømmen min. 

Et par valgte å ikke signere, hevder han. De som skrev under, ble satt i en buss, uten vinduer og uten lys. 

I 48 timer satt mennene i den mørklagte bussen. Skulle de ut på do, fikk de beskjed om å holde utkikk etter lys på himmelen.

Bussen kjørte dem rett til frontlinjen. 

EU erklærer det menneskehandel

Ifølge EU rekrutterer Russland tusenvis av utenlandske statsborgere fra Afrika, Cuba og Sør- og Sentral-Asia til å delta i krigen i Ukraina. 

Deres rapporter har vist at Russland aktivt rekrutterer individer fra områder med lavinntekt gjennom sosiale medier, med løfter om arbeid, utdanning eller statsborgerskap. 

Men tallene spriker. EU anslår at rundt 18.000 mennesker fra 128 land er rekruttert til krigføring i Russland. Ifølge CNN har Russland rekruttert 15.000 menn bare fra Nepal.

Nepalske myndigheter oppga i 2023 at tallet er på mellom 150 og 200 personer, og ba Russland sende nepalske soldater tilbake.

Russland tar i bruk soldater fra andre land for å unngå å mobilisere egen befolkning, ifølge Dansk Institut for Internationale Studier. De påpeker at dette er en økende trend.

Et nesten enstemmig Europaparlament erklærte i mars i år at Russlands rekruttering av utenlandske krigere som menneskehandel. 

De krever blant annet at sosiale medieplattformer fjerner jobbannonser fra russiske rekrutteringsbyråer, og ber landene det gjelder utstede advarsler mot reiser til Russland.

– Som en film

– Jeg trodde ikke det var én prosent sjanse for at jeg skulle overleve, forteller Chand om da han satt i bunkeren den første dagen ved frontlinjen. Hvor han var, visste han ikke. Hva som ventet ham, turte han ikke å tenke på.

I et og et halvt år kriget Chand ved frontlinjen i Ukraina. 

Hverdagen bestod av femten dager på vakt, og så to timer pause, forklarer han. I løpet av de to timene, ble de kjørt til russisk-okkuperte byer. I forlatte hjem fikk de dusje og ringe familien om det var mulig å få tak i nett. 

– Det var akkurat som du ser på film, forteller Chand om frontlinjen.

– Det døde mennesker rundt meg som fluer. Kulene fløy. Folk mistet kroppsdeler. Armer, ben, noen hodet av skuldrene. 

Chand beskriver følelsen av å alltid måtte være på vakt.

– Det eneste som gikk gjennom hodet mitt var å redde meg selv. «Jeg må være smart. Selv med blodet som flyter rundt meg, kan jeg ikke la det distrahere meg. Uansett hva det måtte koste, skal jeg overleve det her», tenkte jeg.

Ifølge Chand lignet situasjonen et anarki. Løslatte fanger vandret fritt rundt i gatene. Oppstod det krangler eller uenigheter, var pistolen den vanlige løsningen. 

– I en av gruppene var det en russer som skjøt sin egen kommandør. Om noen var sinte kunne de drepe, og det fikk ingen konsekvenser, hevder Chand.

Å bli skutt var en pause

En dag, seks måneder inn i Chands opphold, må gruppen trekke seg tilbake raskt. De er under angrep av ukrainerne. 

Tilbake i bunkeren kjenner han at det brenner på siden av kroppen. En kule har truffet ham i hofta. 

På sykehuset får han for første gang vite navnet på byen han er i. Tokmak, en by mellom Mariupol og Zaporizjzja, syd i Ukraina.

Å bli skutt i krigssonen beskriver han som en pause. Å ligge med skuddskader på sykehus, var bedre enn fronten.

Med tilgang på nett, ser Chand i nepalske medier at fetteren han reiste til Russland med, er drept i krigen. De har ikke sett hverandre siden treningen i Moskva. 

– Jeg kjente på en voldsom skyldfølelse. Det var jeg som hadde tatt ham med for å dø, sier Chand.

Alt han ønsket var at Ukraina skulle overgi seg.

– Jeg syntes synd på dem. Både for min del og for deres egen del, ville jeg at de skulle gi seg.

Etter en måned sendes han tilbake til fronten. 

– Hadde du noe valg om å dra?

– Nei. Jeg måtte tilbake. Hvordan kunne jeg rømme derfra? Det var sikkerhetsposter overalt, sier han. 

– Som å sende dem til døden

Det verste for Chand var ikke å bli skutt, men valgene han ble tvunget til å ta. Fordi han kunne noe engelsk, ble han forfremmet til leder for sin gruppe av utenlandske soldater. 

Det innebar å hver uke velge ut seks menn som skulle sendes fremst.

– Det var som å sende dem til døden, sier Chand.

Denne oppgaven ble til Chands verste minne fra tiden i Ukraina. 

En dag ble han nødt til å velge ut en av sine nærmeste nepalske venner. Han husker fremdeles synet av kompisen som blir truffet. Kraften fra skuddene kastet ham inn i et tre. 

Chand løp frem og bar han tilbake. 

– Hele venstresiden av ham var dekket av blod. Han spurte om jeg hadde vann, for han var så tørst. Men jeg hadde ingenting. «Tiss i munnen min», sa han. Like etterpå døde han i armene mine.

For Chand er skyldfølelsen etter hendelsen det verste. 

– Jeg har ikke klart å gråte, ikke en gang snakke om det. Å gråte hadde ikke hjulpet. Han døde i armene mine. Hvordan skal jeg reagere på det?

Det var vanskelig å gi slipp på sin egen moral da han var i Ukraina, forteller han. 

– Jeg måtte legge alle følelsene mine til side. Jeg var i krig. 

– Ble du tvunget til å drepe noen?

– Jeg ble ikke tvunget, jeg måtte holde meg i live. 

– Drepte du noen?

– Det vil jeg ikke svare på.

Ble holdt igjen

På spørsmål om han føler seg lurt, er Chand tydelig på at dette var hans eget valg.

– Andre følte seg kanskje lurt eller fanget, men jeg leste kontrakten og visste hva jeg gikk med på.

– Er du sint på Russland eller Tiktok-videoen i Nepal som fikk deg inn i dette?

– Jeg er bare sint på meg selv. Jeg burde tatt et annet valg. Selv om jeg var frustrert over situasjonen min i Nepal, burde jeg tenkt nøyere gjennom det. Jeg tenkte ikke på konsekvensene.

Selv om kontrakten Chand signerte var på ett år, ble han holdt der et halvt år til.

– Alle jeg kjenner ble holdt der etter kontrakten utløp. Noen i et helt år til. Det tidligste en soldat fikk dra, var to måneder etter kontrakten utløp, ifølge Chand.

Chands kommandør sørget for å betale ham for alle månedene han var der, og lot ham også beholde passet sitt. Dette var ingen selvfølge, hevder han.

– Den eneste grunnen til at jeg fikk betalt, var fordi jeg hadde en hyggelig kommandør. For mange var det umulig å i det hele tatt tenke på å forlate Russland, fordi de ble fratatt passet sitt. Jeg var heldig. 

«Kismet»

Det Chand savnet mest i Ukraina, var familien og barndomskjæresten. Hun ventet på ham og de er nå gift.

Hjemme igjen i Katmandu har Chand gjenopptatt karaten, og jobber som dørvakt på et utested. Han ser på det som et mirakel at han overlevde atten måneder i Ukraina. 

– Jeg var i en krigssone og nå er jeg her. Det er et mirakel. 

– Ville du gjort det igjen hvis du fikk valget på nytt?

– Nei. Jeg har allerede tatt risikoen en gang. Det vil jeg ikke gjøre igjen.

Chand mener hans «kismet», som på nepalsk betyr skjebne, reddet ham.

– Det er ikke sikkert den vil være så god igjen. 

– På den tiden hadde jeg ikke noe valg. Nå har jeg det. 

Selv om Chand angrer, er han tydelig på at valget han tok har endret livet hans til det bedre. Han sitter igjen med en million norske kroner. Han har pensjonert faren sin, og trenger ikke lenger å bekymre seg for om det blir mat på bordet.

Familien vet imidlertid ikke detaljene i alt han har vært gjennom.

– Moren min gråter hver gang jeg nevner det. Hun sier ingenting, hun bare gråter.

Universitas har forelagt russiske myndigheter kritikken som fremkommer i denne saken. De har ikke besvart henvendelsen. Universitas har også forsøkt å faktasjekke deler av Chands historie hos Nepals ambassade i Russland og Russlands ambassade i Nepal. De har ikke besvart våre henvendelser.