Forhastet jordbruksepos

Den starter riktignok godt. Filmen retter fokus mot Isak og Ingers kjærlighetshistorie og dropper mange handlingstråder og karakterer man finner i Knut Hamsuns roman fra 1917. Borte er den manipulative og lunefulle tante Oline, den naive bonden Aksel og den erotiske nevrotikeren Barbro. Markens urfolk, samene, får ikke noen plass, ei heller rettssaker mot mødre som dreper sine nyfødte barn og påfølgende kjønnsrolledebatter. Det ser ut til at Moland forsøker å gjøre et livlig, episk og særdeles morsomt jordbruksepos til et mer intimt, alvorstungt og simplistisk kjærlighetsdrama.

Starter lovende

Isak (Herbert Nordrum) slår seg ned i Nord-Norges kalde og røffe villmark. Etter kort tid kommer kvinnfolkhjelp i form av Inger (Asta Kamma August), en ung kvinne med leppe-kjeve-ganespalte (kalt «hareskår» på den tiden historien utspiller seg). Filmens første del går fort fremover. Inger og Isak forelsker seg, bygger gård og stifter familie. Samtidig som filmen har en hurtig fremdrift,  står den lenge i enkeltscenene, hvilket gjør at vi rekker å bli emosjonelt investert i karakterene, og deres kjærlighet til hverandre.

Den sterkeste scenen er når Inger tar livet av deres nyfødte barn. Under fødslene til de to første guttene, Eleseus og Sivert, konsentrerer kameraet seg om overleppene til barna og Ingers lettelse når hun ser at de ikke har arvet hareskåret hennes. Ved den tredje fødselen, av datteren som aldri får noe navn, er hareskåret tydelig. Ingers reaksjon og påfølgende handling er nok til at vi forstår hvor traumatisk denne skavanken har vært for henne. Det er visuelt enkelt, tålmodig klippet, velspilt og hjerteskjærende. 

Hastig andre halvdel

Utover i andre halvdel mister filmen grepet om historien. Det blir for mange karakterer og handlingstråder på kort tid. Seeren får ikke lengre tid til å bli kjent med alle karakterene. 

Filmen gir oss for eksempel svært lite tid med barna: Eleseus, Sivert og Leopoldine. Scener som i seg selv kunne vært gripende, blir tamme i den stadig mer forhastede fremdriften. Ta for eksempel scenen der hele familien avbildes med noe så moderne som et fotokamera. Det som startet med en fattig einstøing ute i skogen, er nå blitt en velstående familie med en gård. Bare det faktum at de er fotografert, viser hvor mye som har endret seg siden vi først ble kjent med hovedkarakterene. Men scenen blir emosjonelt flat. Filmen har ikke tatt seg nok tid til å la oss bli kjent med barna i fotografiet, og dermed kjenner vi ikke de to foreldrene heller. Det blir verken episk eller intimt.

Limbo

Jo flere karakterer og handlingstråder som introduseres utover i andre halvdel, desto mer later det til at filmen ønsker å filmatisere romanen ganske nært. Samtidig er det fortsatt bare Isak og Inger som får skikkelig fokus. Handlingen havner i en limbo der det er uklart om filmen ønsker å basere seg på Markens grøde gjennom å gjøre den til en intim kjærlighetshistorie eller være en boknær, episk filmatisering. 

Hovedfeilen som oppstår i det filmen utvider sitt univers, er at den ikke makter å vise hvordan Inger og Isaks samliv ikke kan adskilles fra samfunnet eller alle karakterene rundt dem: mulighetene og fristelsene ved å utvandre til det forjettede land, Amerika, eller barnas ekteskap og ulike retninger i livet. Filmen burde kanskje vart flere timer lengre for å skildre hele boken, eller kun vært en film om Isak og Ingers første tid sammen, der det stort sett bare er de to og skogen rundt dem? Slik det er nå, fungerer det i hvert fall ikke.  

Hamsun publiserte boken under første verdenskrig fordi han mente at folk trengte noe å tro på midt i all uro og fortvilelse. Molands film er også laget midt i uro og fortvilelse, men den gir oss ikke noe å tro på – snarere noe å vente på: Rulleteksten.