Vakkert, men kjedelig

«You don’t know how much you don’t know» synger jeg med mens jeg skrubber kjøkkenet til min mor i påskeferien. Sangen er fjerde spor på Vaarins nye plate «Heading Home», en av tre singler sluppet i forkant, og blant albumets mest catchy. Lukker man øynene er det lett å se for seg å gå i skogen i skumring, mens sangen viser den rette stien. Evnen til å skape atmosfærer finner man på hver sang, og albumet kan virke som en reise (reflektert i den noe intetsigende linjen «everything seems to me to be an oddyssey»). Skogfølelsen skiller seg fra det kystlige preget på «Something» eller den sukkersøte «There’s no other». Det er verdt å poengtere at man må ha god lyd for at denne effekten skal vise seg. Det er en hårfin balanse, og har man en annenrangs høyttaler er det lett at noe av uttrykket forsvinner, og man sitter igjen med vokal og spørsmålstegn. 

Men med godt utstyr blir jeg virkelig dratt inn. Det er enkelt å la seg oppsluke av musikken, og tekstenes ambivalente uttrykk forplanter seg også i meg – det vil si at jeg blir ambivalent selv. Musikken er vakker, men samtidig er jeg overbevist om at jeg har hørt alt før. Det er såklart kunstens natur å være påvirket av annen kunst, og albumet mangler ikke helt egenart, men den er fraværende på de mest gjeldende områdene, refrengene, stemmen og instrumentalene gjør ikke noe nytt, selv om de gjøres godt. For dette er som sagt et svært godt stykke innspillingsarbeid, og Vaarin synger fantastisk bra – hvordan hun skjærer gjennom instrumentalen på første spor – og komposisjonen er god. Men jeg forblir ambivalent. På 

«Valentine» kan man minnes om Adeles tidligere prosjekter, men det er ikke like snertent som briten. På «Did you jump» syns jeg å høre spor av Melody Gardot, men det er ikke like smooth. «Valentine» står forsåvidt som et eksempel på problemet med platen. Sangen starter godt med myk gitar og klar vokal med backing, etter femten sekunder skjer det et taktomslag og det virker som vi skal opp i tempo, at sangen skal sprenge med lyd. I stedet avtar intensiteten, og det gjør interessen min også. Ett minutt senere kommer et crescendo, men jeg er allerede skuffet, forsøket blir halvhjertet. Slutten serverer store Tom Waits-lyder, men uten den samme kraften. 

Andre sanger gjør ikke den samme feilen. På tittelsporet lyder en manende tromme under hele sangen, og resten av komposisjonen følger med. Først her, i sangens andre del, føler jeg også at Vaarin virkelig tar i, hun synger sårt, men høyt også, det er faktisk jævlig fett. Hun synger om hvordan «the hammer keeps hammering inside my heart» og det manifesterer seg også i låta. «’till the morning» er i samme ånd, og er et godt valg å starte albumet med, sangen er sterk og koringen på den lyseste vokalen er knallpen. Faen som denne damen kan synge, tar jeg meg i å tenke. 

Denne platen er vakker, men den er også kjedelig. Grunnen til at jeg kjeder meg er at jeg hører spor av at Vaarin evner mer, hun er åpenbart full av talent, det er derfor en skuffelse at jeg ikke får høre hele talentet. Hun kan dra på mer med stemmen, komme nærmere storbyjazzen hun hinter til eller bli en ren popstjerne. Jeg syns hun trenger en overordnet retning – den som finnes på «Heading Home» fungerer ikke for meg.