Menneskenes bortkomne, Guds utvalgte

Ingrid Brækken Melves debutroman «Avstøtning» er tidvis skrekkelig, fremmedgjørende, marerittaktig – men også varmhjertet, numinøs og håpefull.

Publisert Sist oppdatert

Avstøtning

Avstøtning
  • Forfatter: Ingrid Brækken Melve
  • Sjanger: Roman
  • Forlag: Cappelen Damm

Hvordan utholder et menneske livet, som på grunn av sykdom har tapt nærhet til andre mennesker - som ofte har møtt det med interesseløshet og sågar fiendtlighet?

For Rebekka, hovedpersonen i romanen Avstøtning, blir svaret å gå dypt inn i seg selv, i sitt eget sjeleliv. I hennes blods hvisken og benmargs bønn kommer en åndelig verden til syne – hvis fremste størrelse er Gud.

Rebekka samtaler stadig med Gud, men forfatter Ingrid Brækken Melves Gud kommuniserer aldri i form av ord, bare indirekte, gjennom henne. Han har blant annet gitt henne muligheten til å se skjønnhet og nærhet der andre bare ser ytre objekter:

«[D]u lot meg se, se gjennom alt. Se rundt jordens krumming, kjenne regndråpenes navn, og månens sorg og lengsel, du lot meg se hvordan små celler deler seg, blir hender og føtter og hjerter inne i mammaers mager.»

I mesteparten av romanen oppholder Rebekka seg på et sykehusrom. Hun har hatt et dårlig hjerte gjennom hele livet og har nå fått et nytt. Melve klarer på dyktig vis å komplementere den banale og sterile sykehustilværelsen med jeg-personens levende barndom.

På samme måte som Rebekka kan se noe gudommelig og numinøst i naturens større og mindre bestanddeler – i blader, dyr og himmellegemer – ihukommer hun barndommens episoder i sykehussenga, noe som også fører til at hun klarer å gjøre tilværelsen innholdsrik, dyptgående og vakker.

Samtidig blåser det en letargisk luft fra Rebekka. Hennes nære forhold til Gud og alt det umenneskelige på jorden har gjort henne apatisk overfor menneskene – overfor foreldrene, sykepleierne og menigheten hun er en del av – og kanskje det er dette, ikke det syke hjertet i seg selv, som er den reelle grunnen til at menneskene møter henne fiendtlig.

Det kommer altså en tvetydighet til syne i løpet av handlingens gang: Leseren begynner å øyne at det skjuler seg en slags grusomhet bak Guds enkle godhet. Ja, han kan være øm, varsom og betryggende, men bare når Rebekka er ensom og alene, bare når hun er anemisk, så å si.

Når hun søker kontakt med andre mennesker, fremstår han hevngjerrig og misunnelig, som når hun er på fest for første gang. En gutt prøver seg på henne, og hun synes å like det – det gir henne livskraft. Men når han oppdager at hun er syk, slutter gutten å vise interesse. Følgelig finner hun trøst i et eiketre. Neste dag oppdager hun at treet hadde veltet den samme natten: Gud hadde tatt hevn.

Boken inneholder også scener av drømmer og mareritt, overnaturlige vesener og mystiske hendelser, og utgjør som sådan et friskt pust i den ellers realistiske – altfor realistiske – samtidslitteraturen.

Selv om Melves roman kanskje ikke vil gi den erfarne leser veldig mye nytt, og selv om romanen inneholder pretensiøse passasjer – à la «[j]eg trenger ingen styrke, du er min styrke. Jeg trenger ingen tyngde, naglene holder meg fast i verden så lenge jeg skal være i verden. Jeg trenger ikke noe hjerte, du er mine hjerteslag» - slår jeg likevel fast at dette er en bunnsolid debut, med livsvisdom, spennende og komplekse meditasjoner over religion og tidvis hjerteskjærende øyeblikk.

Powered by Labrador CMS