Slutt å tulle, Sløtface

Når man hører at det Stavangerbaserte rockebandet Sløtface har sluppet EP, forventer man naturligvis sterke sanger med en hel del rock. De har tidligere gjort det stort med sitt debutalbum Try Not to Freak Out, hvis raske og intense sanger virkelig matcher det smårebelske og yppale navnet. I år har de tonet ned rocken til fordel for en mer munter rytme, men til ulempe for oss som har lagt oss noen forutinntatte anelser av Sløtfaces stiluttrykk.

AWAKE/ASLEEP kaster loss med sangen «Indoor Kid». Sangen byr på litt bass, litt trommer, litt elektrisk gitar og litt vokal, plassert i en hvilken som helst popsangmal. Den kan høres ut som en sang man ufrivillig må høre bli spilt, litt for høyt, på Union Blindern. Sangen starter med vokalisten, Haley Shea, som synger /One more chapter down/ og viser at de går inn i et nytt kapittel av musikk, som de åpent forteller om i et innlegg de postet på Instagram. Men «Indoor Kid» er ikke den eneste sangen som passer inn på en «kul kafémusikk»-spilleliste. EPens fjerde sang, «Cowboys in the Dark», leker også trygt innenfor en lekegrind av små-utfordrende trommer, og en gitar man kan finne i Garage Bands lydbibliotek.

Når det gjelder EPens overordnede budskap og bilder, er det litt vanskelig å fange dem. Sangenes tekster behandler temaer som en viss yrhet til endring og sene kvelder på McDonald’s, men det blir veldig svermerisk.

Noen av tekstfrasene er fortsatt begripelige. Sangen «Beta» – repertoarets roligste sang – forteller om å anerkjenne sine følelser i et liv uten mye mening, til en person av typen beta: /You’re like a song without a bass line/ Can’t tell what’s missing until I/ Face you, we square off/.
Og hvis det blir for følelsesladd, kan man finne mer klassisk tøffe linjer, som i «Come Hell or Whatever»: /Ride or die/ Shotgun forever/It doesn’t get better/ Come hell or whatever/.

EPen greier til tider å lose seg ut av de forutsigelige bølger, med sangene «Nose» og «Happy». Der resten av sangene mangler autentisitet og individualitet, leverer «Nose» en gitaravslutning så fet og fri at det er verdt å høre på hele sangen. «Happy» på sin side serverer det man forventer av et band som Sløtface: en tvers igjennom god og gira sang – med knitrende gitar, raske trommer og en stemme som oppfordrer til opprør, vekker sangen en indre lyst til å skrike høyere og danse villere. Greia er at disse to sangene ble sluppet som singler tidligere i år/i fjor, og gjør dermed at resten av EPen virker som vomfyll.

Er det fordi Sløtface er så lei av å være pengelense pønkere at de prøver å tjene noen raske grunker på å selge sine sjeler til popmusikkens Mammon? Dette er alle kunstneres evige tilbakevendende dilemma, men jeg håper inderlig at Sløtface ikke mister sin sjel i eksperimenteringen av nye musikkarter, for AWAKE/ASLEEP har de allerede ofret ved det kommersielle alter.