Halvveis kur mot fyllesyke

Søndag kveld tok den Oslobaserte Ayca Lingaas, bedre kjent som Ayka, scenen på MIR for å feire utgivelsen av debutalbumet hennes, Doggy Bag. 

Lokalet ved Schous plass er fylt av nære og bekjente, et par eldre fulle menn, og selvsagt en veldig fyllesyk anmelder – alle spente på å høre denne fremadstormende artisten live. Og hun skuffer ikke. 

Nydelig stemme

Ayka åpner konserten med «Lovely From Poland», og allerede her imponerer hun. Da jeg hørte denne, «My Sincerest» og «Bjørnehiet» på Spotify for første gang, føltes det som om hun sto ved siden av meg og sang – og nå som hun gjør nettopp det, er det enda vakrere. 

Ayka skinner nok sterkest når det instrumentelle er mer nedtonet. Når hun utover kvelden fremfører låten «A Girl Called Destiny», beviser hun nettopp det. Stemmen er skjør og delikat – så silkemyk og ren som man får det. Hvis noe kurerer fyllesyke, så er det dette. 

Skru opp mikken! 

Det som tilsynelatende viser seg å bli en utfordring utover kvelden, er de til tider overdøvende instrumentelle innslagene. Ayka fremfører nemlig ikke albumet sitt alene: med seg har hun to gitarister og vokalister og en trommeslager. 

Det instrumentelle bidraget fungerer til tider godt med Aykas subtile og lavmælte stemme, men i enkelte partier er instrumentene dominerende og trekker fokuset bort fra vokalen. En viss overentusiastisk trommis spiller nok den sentrale rollen her. 

Mellom (tromme)slagene får jeg til tider lyst til å rope «skru opp mikken!», bare for å høre Aykas stemme og tekster fylle lokalet, og ikke dette herdundrades støyet. Det er i disse øyeblikkene jeg sakte, men sikkert kjenner fyllesyken vise sitt onde ansikt igjen.

Folky soveromspop eller Grungerock? 

Jeg forelsket meg i Doggy Bag nettopp på grunn av platas mer folky soveromspopete lydbilde, og er overrasket over å bli introdusert til en ganske annen lyd på slippkonserten. 

Med de mer røffe instrumentelle pregene fra bassguitarene og trommene, blir albumet mer grungy og rockete enn jeg hadde sett for meg. Særlig i fremførelsen av platas avslutningslåt, «Speed Shanty», er forskjellen åpenbar. Dette er en helt ny versjon – en kulere versjon – men samtidig en versjon jeg mener ikke løftet Aykas fabelaktige vokal nok. 

OK, Fiona Apple! 

Konserten glir sakte mot slutten, folk har fått i seg litt å drikke, og det er duket for en siste låt. Her klarer Ayka endelig å brøle høyt nok til nå selv å overdøve det instrumentelle bakteppet. Veldig imponerende! 

Hun klarer også, på magisk vis, å fullstendig endre tonefall. Der stemmen hennes tidligere i konserten hadde vært mer lavmælt og delikat, minner den nå plutselig veldig om artisten Fiona Apple – skrikende og frustrert – på en god måte. En flott avslutning på den lange kvelden. 

Vi turer hjem

Ayka har bevist å være en formidabel artist både over hodetelefoner og live, og jeg gleder meg til å høre mer fra henne. 

Etter konserten er det duket for DJ på MIR. Men denne anmelderen er fremdeles akkurat fyllesyk nok til å ikke dunke videre denne kalde søndagskvelden, og turen går heller hjemover. 

I snøstormen på vei hjem hører jeg naturligvis på Aykas album Doggy Bag. Det burde dere også gjøre!