MAGA på norsk

MAGA er mer enn president Donald Trump. Den politiske bevegelsen Isaksen kaller «vår tids mektigste», er mer enn forrådte industriarbeidere i rustbeltet. MAGA er mer enn bare protest – det finnes også ideologisk substans. Bevegelsen har sine intellektuelle, ideologer og tenkere, det er disse Isaksen kaller bakmennene. 

Bevegelsen består av blant annet kristennasjonalister, libertarianere, konservative, tech bros og postliberale. Disse fraksjonene blir behandlet av forfatteren hver for seg fordi de er uenige om mye. Likevel er en av de mest grunnleggende parallellene ulike versjoner av en forfallshistorie. Den gir alle fraksjonene en intern logikk når de foreslår radikale endringer av staten og demokratiet. Forfallet gir en følelse og berettigelse av  at «noe må gjøres!». Isaksen lykkes med å vise dette uten at det går på bekostning av nyansene.

Dunkle tilbøyeligheter

Frøene til Bakmennene ble, som så mye annet, sådd på Chateau Neuf en gang på 90-tallet. Forfatteren var da en sannhetssøkende statsvitenskapsstudent på Universitetet i Oslo. På Neuf møttes  den lett esoteriske og tungt libertarianske foreningen Fristud. Foreningen hadde flere medlemmer som senere skulle sette sitt preg på norsk offentlighet, blant andre Hans Jørgen Lysglimt Johansen, grunnleggeren av partiet Alliansen. Isaksen selv endte opp som statsråd i Solberg-regjeringen, men han innrømmer at også han har sine egne «dunkle tilbøyeligheter».

En idé som driver noen av forfallshistoriene kommer fra Leo Strauss. Han kritiserte allerede det liberale demokratiet på 1930-tallet for dets moralske relativisme. Relativisme handler om at ideer og sannheter ikke er universelt gyldige, men relative til perspektivet eller kulturen vi har. Strauss argumenterer derimot for at det finnes objektiv sannhet. «Vestens krise», som han beskriver det, handler om at vi ikke lenger tror på målet om å finne sannheten med stor S. Hvis ikke samfunnet kan si at noe er bedre enn noe annet, ender vi i nihilisme, mener Strauss og mange av bakmennene med ham. 

Det finnes innvendinger mot Strauss, men argumentet hans er ikke absurd, selv om politikken som bygges på det, ofte er det. Og Strauss er ikke alene. Det er ubehagelig å innrømme, men flere av ideene bak MAGA er intelligente. Å vise det er bokas viktigste bidrag.

Bak en kuratert fasade

Isaksen strør rundt seg med referanser til tenkere, men tar seg ikke alltid tid til å gå tilstrekkelig i dybden. Kanskje gjøres dette i frykt for å skrive for langt og utilgjengelig, men boka hadde tjent på å være 200 sider lengre eller å ha filt litt på mengden referanser.

Det som derimot er bra, er når Isaksen byr på det personlige, sine «dunkle tilbøyeligheter». Når jeg tenker på Isaksen ser jeg for meg en mann ikledd Yankees-caps på den ene siden og slips og tweed på den andre, mens jeg innser at jeg vil se deg uten klær, Torbjørn! Hvem er du egentlig bak den perfekte balansen mellom folkelig og lærd? Et av de nakne (og beste) øyeblikkene kommer når Isaksen innrømmer at en del av MAGAs appell er at «ideene er forførende. Og en del av meg forstår hvorfor.» Det er altså ikke bare noe rasjonelt, men også noe emosjonelt som lokker ved MAGA. 

En bok for deg på elsykkel

Hva kan du, som student, ta med deg fra boka? Ikke bli med i en libertariansk studiesirkel. Det er med mindre du vil skrive en bok som er interessant på sitt beste og åpenbar på sitt verste, og som skal forklare en velutdannet, spissborgerlig, urban, liberal og elsykkelkjørende elite at den største politiske bevegelsen i verden tenker helt annerledes enn dem. Som en som selv har på prisvarsel på elsykkel, setter jeg stor pris på boka. For hvordan skal vi stå imot bakmennene og deres appell hvis vi ikke engang gidder å sette oss inn i hva de mener? Hvis jeg var en kinesisk general som levde rundt 500–400 før Kristus, ville jeg kanskje sagt: Kjenn din fiende!