Kunsten å rive ned et diktatur

 – Det er så utrolig mange jeg kjenner som døde den sommeren. En av dem var en fotograf-kollega og kompis, Shakil. Han ble skutt i hodet, men overlevde først, forteller student Apon Biswas (24) om fjorårets revolusjon. Han studerer fotografi ved Pathshala Sørasiatisk medieinstitutt i Dhaka i Bangladesh, og deltok aktivt under protestene.

Etter lengre tid med stor misnøye mot den daværende statsministeren Sheik Hasina og hennes regjering i Bangladesh, brøt det ut voldelige demonstrasjoner i landet sommeren 2024. Biswas forklarer at alle sykehusene som myndighetene opererte, var stengt av for demonstranter under protestene. I begynnelsen fikk derfor ikke vennen noe hjelp. Først etter en stund ble Shakil tatt inn på et sykehus, men etter 10 dager i koma døde han.

– Shakil var en av mine nærmeste venner, og vi sto alltid fremst på barrikadene sammen. Etter den episoden begynte jeg å se på alle de andre demonstrantene som mine venner. Alle rundt meg var Shakil, sier Biswas.

36. juli

De voldsomme demonstrasjonene førte til at tidligere statsminister Sheikh Hasina forlot Bangladesh 5. august 2024. Hun var datter av landsfaderen Sheikh Mujibur Rahman, og hadde lenge vært en svært populær skikkelse. Grunnene til at folk demonstrerte var mangefasetterte, men kan i all hovedsak forklares med manglende fremtidstro, høye levekostnader og et urettferdig kvotesystem. Ordningen reserverte 1/3 av alle trygge jobber i det offentlige til etterkommere av landets frihetsoldater. Ifølge demonstrantene gav ordningen fordeler til barn av regjeringens støttespillere. 

Opposisjonen hevder derimot at Hasina forlot landet den «36. juli». Datoen ble et symbolsk grep for å markere at den voldelige måneden først tok slutt da den autoritære regjeringen ble veltet og statsministeren måtte flykte.

– Ved å forlenge juli, brakte vi også energien med oss. Da hele verden rundt oss skiftet til august, forble vi bangladeshere i juli, forteller Biswas. 

Biswas peker på to hendelser som særlig bidro til at kravet gikk fra modifisering av kvoteordningen, til regimeskifte. Det ene var en tale hvor Sheik Hasina kalte demonstrantene for «razakar», et skjellsord brukt om kollaboratører med Pakistan under krigen i 1971. Tonen var spydig og fyrte opp demonstrantene.

Det andre skiftet kom da en av demonstrantene ble skutt. Den fredelige aktivisten strakte armene ut til siden i en avvæpnende gest for å vise at han ikke utgjorde noen trussel. Politiet responderte med tolv skudd i brystet. Hele sekvensen ble fanget på kamera, og gikk viralt. Etter dette spredte protestene seg over hele landet, forteller Biswas.

Han forteller at det var krevende å dokumentere revolusjonen, fordi det kunne få alvorlige konsekvenser. Rishi, en venn av ham som også delte bilder av protestene på sosiale medier, ble plutselig funnet død i leiligheten sin. Etter hvert ble det umulig for Biswas å sove om nettene, og han begynte å skrive brev til moren, som ikke visste at han deltok i protestene.

– I den perioden kunne hver natt ha vært min siste natt, og om jeg hadde dødd, kunne moren min forstått hva jeg gikk gjennom ved å lese dagboken.

– Voldsom kraft i det visuelle

– Jeg har veldig mange bilder av deformerte ansikter. Hvordan kan jeg fortelle historiene til disse menneskene, og om alt vi ofret i fjor, uten å traumatisere folk på nytt? forteller fotograf og student Saad Abdullah (25). Han er studiekamerat av Biswas, og deltok også i revolusjonen. 

Faren til Saad er kirurg og tok enorme sjanser da han opererte ansiktene til demonstranter som var blitt skutt. Hadde myndighetene funnet ut at han hjalp opposisjonen, hadde han fått sparken og muligens fengselsstraff, ifølge Abdullah.

Han planlegger å lage en utstilling med faren sine bilder fra operasjonene, hans egne, og kulene fra ofrene, men er usikker på hvor mye verdi det vil tilføre samfunnet i etterkant av revolusjonen. For Abdullahs del handler vurderingen av hvorvidt han skal publisere de sterke bildene mest om to faktorer: tillatelse og momentum.

– Om jeg hadde fått bildene tilsendt av faren min under protestene, og fått tillatelse av pasientene, hadde jeg definitivt publisert. Det er en så voldsom kraft i det visuelle materialet, sier han. 

Broken Owl

I starten av revolusjonen føltes det å dokumentere urettferdighetene som en plikt og et instinkt. 

Etter hvert som volden ble for brutal å dekke uten beskyttelsesutstyr, valgte Abdullah i stedet å bidra på andre måter. Da internett ble stengt i hele landet, som gjorde koordinering vanskelig for demonstrantene, tok Abdullah og vennene hans saken i egne hender. De satte opp lokale nettverk (LAN), der de brukte PC-ene sine til å starte egne chat-servere. De kunne altså få kontakt med hverandre, men ikke tilgang til eksterne nettsteder som avisa Al Jazeera eller oppdateringer på situasjonen i landet. Chatgruppene ble etter hvert store, og sjansen for innfiltrering var i aller høyeste grad til stede. Derfor lagde alle sine egne kallenavn.

– Jeg tror kallenavnet mitt på serveren var Broken Owl. Jeg elsker ugler, forteller Abdullah.

Noe annet han gjorde var å ringe rundt til venner og bekjente med oppdateringer på hvor det til enhver tid var farlig å gå og hvor politiet utplasserte snikskytterne sine. Informasjonen fikk han blant annet ved å kjøre drone over byen, fra takterrassen der han bor. Derfra kartla han også rutene de ulike politihelikoptrene brukte, ved hjelp av Flightradar-appen.

– Jeg tror vi lyktes fordi alle samarbeidet og opererte helt uten frykt, sier han og utdyper: 

– Flere hadde allerede mistet mange venner, økonomien gikk dårlig, og mange følte de ikke hadde noe å tape. Min faste sjåfør er en eldre mann i 50–årene, som ble skutt mens han sto fremst på barrikadene. Han sa han dro dit for å beskytte alle de unge menneskene han så ble drept.

Et journalistisk kall

I motsetning til Biswas, er 26 år gamle Mohammad Jubair født og oppvokst i en veldig religiøs muslimsk familie som alltid har mislikt Sheik Hasina og hennes sekulære parti, Awami League. Han studerer også fotografi på medieinstituttet, og selv er han skeptisk til politikere og politiske partier.

– Alle har sin egen opportunistiske agenda med å involvere seg politisk, så det tok lang tid før jeg aktivt begynte å delta i protestene, forteller han.

Resten av familien hans er en del av det muslimske partiet Jamaat–e–Islami, i opposisjon mot Sheik Hasinas regjering. Han forteller om situasjoner hvor lastebiler fullt av bevæpnede menn ankom landsbyen han og familien bodde i, for å arrestere partiets medlemmer. 

– Faren min og mange andre menn i landsbyen gjemte seg under plastikk i åkrene nesten hele vinteren 2016/2017. 

Mennene som ankom landsbyen, endte opp med å ramponere hele butikken til Jubairs familie, og det påfølgende året hadde de ikke noen inntekt.

Heller ikke journalistikk er Jubair en særlig tilhenger av. Men utover juli i fjor kom vendepunktet, da han så et medlem av studentorganisasjonen til Sheik Hasina sitt parti bli banket opp av 15 demonstranter.

– De dro ham bortover gata, og hodet blødde kraftig. Jeg er usikker på om han døde, men jeg vil tro det, forteller Jubair.

Vanligvis gikk medlemmene i studentorganisasjonen rundt i gata og skrapte machetene sine mot asfalten. De patruljerte i store grupperinger, og opererte som gatas mobb, men alene var studenten sjanseløs.

– Hvordan kan 15 personer banke opp én stakkars enslig mann? Det er ikke rett å gi juling til en person på den måten, selv om han mest sannsynlig var en dårlig person. 

For Jubair har fotografi alltid vært sentrert rundt egne følelser og spørsmål, men etter denne hendelsen i fjor bestemte han seg for å ta bilder ment å tjene noe større enn seg selv.

– Man trenger ikke si 1000 ord for at folk skal forstå. Å lage noe symbolsk isteden, eller ta et fotografi, kan ha vel så mye kraft. Det kan appellere til mange, og få folk til å forene seg rundt noe felles.

Neste års valg 

Nå, ett år etter revolusjonen som veltet Sheik Hasina, er kun 5 prosent av landets arbeidsplasser reservert til etterkommerne etter soldatene som deltok i frigjøringskrigen. 

Mange øyne er nå rettet mot landets neste valg i februar 2026, og stemningen i landet virker spent. All aktivitet fra Sheik Hasina sitt parti, Awami League, er nå blitt forbudt. Samtidig er det konservative islamske Jamaat–e–Islami, partiet til Jubair sin familie, inne i folden igjen etter å ha vært utestengt fra politikken siden 2013. For mange er det en kontroversiell beslutning å ta dem inn i varmen igjen. Under frigjøringskrigen i 1971 sto nemlig Jamaat-e-Islami på Pakistansk side av konflikten. 

Nå pågår en rettssak mot Sheik Hasina i landets internasjonale forbrytertribunal (ICT), med anklager om menneskerettighetsbrudd. ICT ble i 2009 opprettet av Hasina selv, der mulige kollaboratører med Pakistan under frigjøringskrigen ble stilt for retten. Mange politiske opponenter av Hasina ble dømt til døden, og flere mener at målet den gang var å kvitte seg med politiske utfordrere.

– Vi trenger mye tid på å lege disse sårene. Jeg støtter mye av det nåværende styresmakter prøver å gjøre, men ikke hatet mot Sheik Hasina. Man kan hate og utestenge, men det er ikke nok for å få landet på fote igjen. Vi trenger nye idéer og hardt arbeid, sier Jubair og utdyper:

– Når jeg tenker tilbake på revolusjonen tenker jeg på de mange fremmede, spesielt tuktuk-sjåførene, som hjalp meg med små ting som vann og mat. Av dem lærte jeg å vise omsorg for folk jeg ikke kjenner. I tillegg til det har jeg lært å være bevisst på mine egne rettigheter, og stå opp for dem.