Ja til gratis barnehage

Mitt forslag om gratis barnehage i Norge er forskningsbasert, og ikke kunnskapsløst, slik Marcus Pettersen Irgens fra Liberal Liste hevder i Universitas.

[Les også:Kunnskapsløst av Tellevik Dahl](1)

Nobelprisvinner i økonomi, James Heckman, har vist at læring og språkstimulering i småbarnsalderen øker sjansen for at barnet gjør det godt på skolen, fullfører utdanningen og jobber i stedet for å være trygdemottager som voksen. Professor i samfunnsøkonomi, Mari Rege, mener det er en rentes rente-effekt av tidlig investering i barnehagen, og sier at det er «det mest effektive virkemidlet vi har for å gi norske barn likere muligheter for å lykkes i utdanning og arbeidsliv». Det finnes flere eksempler på dette også i Oslo. I bydel Gamle Oslo og Grünerløkka førte f.eks. gratis kjernetid for femåringer til at 80 prosent av karaktergapet i tiende klasse mellom jenter med og uten innvandrerbakgrunn forsvant.

Barnehagen kan altså bryte fattigdomssirkler, og sikre at mulighetene til å lykkes i skolen og i arbeidslivet i mindre avhenger av familiebakgrunn. Det er denne kunnskapen som gjør at tiden er moden for å vurdere om vi skal gjøre barnehagen gratis for alle.

Jeg har stor forståelse for at Marcus Pettersen Irgens, og andre studentpolitikere, er opptatt av at studentene skal få bedre økonomi. Det er også Arbeiderpartiet. Derfor er det viktig å få frem at jeg ikke har foreslått å erstatte foreldrebetaling i barnehagen med en studieavgift i høyere utdanning.

Forslaget er å utrede en opptrappingsplan med trinnvis innføring av gratis barnehage i Norge. Det er en stor og omfattende reform som fortjener bred diskusjon. Dette er ikke Arbeiderpartiets eller byregjeringens politikk i dag, men et forslag jeg for egen regning løfter inn i arbeidet med Arbeiderpartiets partiprogram fra 2017.

Diskusjonen om gratis barnehage bør ikke starte med hvordan reformen skal finansieres. Likevel nevner jeg flere eksempler på mulige finansieringsmåter i begrunnelsen for forslaget, slik som høyere skatter, kutt i kontantstøtte og omdisponeringer i utdanningssystemet. Som et eksempel på omdisponeringer, nevnes en moderat studieavgift i høyere utdanning finansiert av Lånekassen. Et annet eksempel på omdisponeringer er å foreta en reduksjon i de nesten 200 tilbudene i videregående opplæring, eller å kutte finansieringen av studier i høyere utdanning som det ikke er naturlig at det offentlige betaler for.

Grunnen til at jeg i det hele tatt trekker inn videregående opplæring og høyere utdanning i forslaget om gratis barnehage, er for å få frem et prinsipielt poeng: Dersom flere skal lykkes i utdanningssystemet, må vi også tørre å investere mer i barnehage og de første skoleårene. Kanskje må vi flytte noen ressurser fra sent til tidlig i utdanningssystemet. For bruker vi mer ressurser tidlig, gir vi også flere muligheter til å lykkes senere. Det er godt dokumentert. Men en ny barnehagereform bør ikke gå på bekostning av studentenes økonomi og velferd, eller gratisprinsippet i norsk utdanning.