Når tvilen fordeles skjevt

Den nyinnflyttede norsk-rumenske Gheorghiu-familien havner raskt i konflikt med barnevernet etter mistanke om vold mot barna. Dette åpner for et langt og ubehagelig drama om oppdragelse, kulturforskjeller, religionsfrihet og statlig maktbruk. 

Filmen bruker likevel sin lange spilletid merkelig: Den gir oss tidlig en side å holde med, samtidig som de sentrale spørsmålene som kretser rundt barna, volden og systemets inngrep aldri undersøkes med samme grundighet. 

Stor styrke – større svakhet

Fjords desidert største styrke finnes bak kameraet. Fotograf Tudor Vladimir Panduru lar fjord og fjell bre seg majestetisk utover lerretet, mens menneskene som befolker landskapet ofte blir stående små i bildet. 

Prinsipielt er grepet effektivt. I en film som ber oss betrakte en konflikt uten enkle svar, nekter kameraet å fortelle oss hvem vi skal holde med. 

Problemet er at manuset gjør det motsatte. Gheorghiu-familien tegnes som hele mennesker, med forståelige motiver og et tydelig verdifellesskap. Mot dem står et barnevern som nesten konsekvent fremstilles som en iskald, upersonlig institusjonsmakt. I forsøket på å kritisere systemets avhumanisering av Gheorghiu-familien ender Fjord opp med å gjøre det samme mot systemet. 

Skjevfordelt sympati 

Den skjevfordelte sympatien går igjen i filmens større kulturkonflikt. Det lille, evangelisk-kristne miljøet som Gheorghiu-familien raskt blir en del av, fremstilles med varme, struktur og fellesskap. 

Det større og sekulære norske samfunnet som filmen setter opp som motpol, får langt mindre menneskelig tyngde: Her møter vi hovedsakelig uoppdragne skolebarn og voksne som tidvis virker mer bekymret over at Gheorghiu barna forbys Youtube-videoer, moderne musikk og bursdagsselskap enn over mistanken om vold i hjemmet. 

Dermed blir kulturkonflikten mindre nyansert. Det religiøse miljøet får større grad av indre sammenheng og forståelige verdier, mens det sekulære Norge ofte reduseres til en diffus forestilling om det moderne og progressive. Når kontrasten tegnes så skjevt, er det ingen tvil om hvem Mungiu vil ha oss til å holde med. 

Hvor er barna? 

Merkeligst er likevel hvor lite vi får høre fra dem konflikten angivelig handler om. Barna er overalt å se i Fjord, men når hele premisset kretser rundt barnevernets og etter hvert hele lokalsamfunnets mistanke om vold i hjemmet, får vi knapt innblikk i Gheorghiu-barnas egne opplevelser. 

Det tydeligste unntaket er samtalen de to eldste barna har med barnevernet og skolen. Her fremstår de voksnes spørsmål så ledende at scenen nærmest søker bekreftelse på en konklusjon som allerede er trukket. 

«Vi lytter alltid til barna», heter det gjennomgående i filmen. Det skulle gjerne også publikum fått anledning til. 

Tematisk nakkesleng

Kanskje skyldes fraværet at Fjord samtidig ønsker å handle om så mye annet. Gjennomgående sjonglerer regissør Mungiu alt fra vold mot barn til fremmedfrykt, religiøs konservatisme, integrering, selvskading og til og med et dryss av skeiv romanse. 

Ambisjonsnivået er høyt, men bredden gir ikke nødvendigvis større dybde. Snarere blir hovedkonflikten stadig mer uklar: Hva har faktisk skjedd i familien? Hvor går grensene for vold i hjemmet? Og hvordan skal barnas hensyn veies opp mot foreldrenes rettigheter? 

Jo mer Fjord forsøker å romme, desto mindre plass får spørsmålene filmen egentlig er bygget rundt. Resultatet er en to og en halv timers film som sprer oppmerksomheten så bredt at kjernen i konflikten blir stående merkelig uavklart.