Ber vi om for mye?

Den amerikanske drømmen lever best her hjemme i Norge. Vårt langstrakte land har sølvmedaljen i sosial mobilitet (kun bak Danmark), lav arbeidsledighet og gratis utdanning uansett hva du vil studere! Det er digg å være ung og norsk, eller hva? 

Skal man tro sommerens nyhetssaker, er det jo stikk motsatt. I Dagens Næringsliv kunne man for eksempel lese om Oslo-studenten som virkelig ikke ville ta mastergrad, men følte seg tvunget til det fordi han ikke fikk jobb noe sted. Forrige uke kunne man lese TV 2s artikkel om lektoren som heller ikke får seg jobb, selv om Norge “skriker etter lærere”. I april kunne man lese i Universitas at to av tre nyutdannede realister (som tradisjonelt har firmaer kastet etter seg) heller ikke får jobb. Arbeidsmarkedet virker mer og mer som boligmarkedet: Det vanskeligste er å komme seg inn. 

Dissonansen mellom generasjonene er øredøvende. På en side har du de unge som står ovenfor en grusom ny teknologisk utvikling. Verden har alltid fortalt oss at det ordner seg så lenge man har god utdanning og jobber hardt, samtidig som man ser firmaer sparke halve staben for å satse på kunstig intelligens (KI). På den andre siden har du den eldre garden, som mener vi er for kresne. Når jeg fortalte mine foreldre om TV 2-saken, opplyste de meg om at kilden kun søkte jobber i Oslo. Det var nesten naturlig for dem at vi bør akseptere realiteten, bite tenna sammen og flytte livet til tiltakssonen i et par år om det trengs. Det kan det jo hende de har helt rett i. Er det for mye å be om at vi alltid får jobbe der vi ønsker? 

Vi har uansett en debatt i vente om hvor det skal bli av oss. Hvor mye arbeidsledighet gjemmer seg i universitetsgangene blant masterstudenter som heller vil være i jobb? Skal vi akseptere hva KI gjør med arbeidsmarkedet vårt, eller skal vi kjempe imot det? Og ber vi faktisk om for mye når vi bestiller verdenen som ble lovet oss?

Den amerikanske drømmen lever kanskje best i Norge. Så hold den i live, da vel!