Ding dong

Med akademia og lateks skal befolkningen holdes nede - eller kjønnssykdommer, om du vil.

Publisert Sist oppdatert

Etter en (nesten for kort) oppvarming, spør du «skal jeg finne et kondom?». I det du leter det frem i nattbordskuffen, høres imidlertid en en lavmælt protest fra andre part: «Hvis du absolutt vil, men jeg liker det bedre uten».

«Hvem faen spurte deg hva du synes?», tenker jeg, før jeg borrer øynene mine i hans, og pent sier: «jo, jeg vil gjerne bruke det».

Jeg skal derimot ikke være streng; mitt budskap pakkes tross alt inn som et genuint, spørsmål om jeg skal utføre den konkrete handlingen det er «å finne» et kondom. Men hva er det jeg egentlig mener? Forklér jeg mitt kompromissløse krav om beskyttet sex i et spørsmål? Forhindrer mine implikaturer en direkte samtale? Risikerer jeg å få klamydia på grunn av innpakket småprat?

Heller enn å teipe underlivet gult og merket «smittefare», eller en kur når det svir mellom beina, finnes det bedre løsninger. Statistikken viser imidlertid at nordmenn både er late med beskyttelse i form av et kondom idet mørket senker seg, og vi trer inn i hverandres hi.

Hvordan havnet vi her? Samtalen er død og jeg er blitt kompromissløs på mitt underlivs vegne.

Vi kan bryte det ned med den akademiske disiplinen samtaleanalyse. Ifølge Store Norske Leksikon er «[målet for samtaleanalyse å] avdekke og beskrive, på en uformell måte, ubevisste normer og konvensjoner som samtalepartnere følger i samhandling, i ulike sosiale situasjoner og kommunikative aktiviteter.»

I samtaleanalysen deler man sekvensene inn i turer. En gest kan, så vel som en hvilken som helst replikk, være en slik tur, som å ta av seg et klesplagg, som en respons på et initiativ.

Min respons på en lang rekke gester, altså turer, er i dette tilfellet å si: «skal jeg finne et kondom?». Jeg impliserer at jeg vil ha sex. Men i kampens hete misforstås denne implikaturen, da den tolkes bokstavelig, som et genuint spørsmål.

Akk, jeg skulle tatt meg selv i det. Neste gang styrer jeg samtalen i noenlunde denne retningen:

*seksuelle nytelseslyder fra begge parter*

Vagina: Nå merker jeg at vi er på vei til å ha penetrerende sex. Stemmer det?

Penis: Ja.

V: Okei. Deilig. Jeg skal finne et kondom vi kan bruke, ettersom jeg ikke kjenner deg, jeg ikke vil bli gravid og jeg vet ikke om du har kjønnssykdommer.

P: Jeg synes ikke sex er så deilig med kondom. Kanskje passer det ikke tissen min, og egentlig vil jeg komme inn i deg uten et kondom.

V: Jeg skjønner.

Her må vi stoppe opp, da du enten kan svare «ok», og ha sex uten et kondom. Eller du kan si «jo, det må vi». Og her må man velge. Er det bedre med? Er det bedre uten? Alle har ulike preferanser.

Eller? I gjentatte tilfeller har undertegnede og hennes venner erfart at den andre parten ikke har spurt om kvinnen går på prevensjon eller har kjønnssykdommer da han så lett avfeide kondomet. Om du hadde sagt at du ikke hadde testet deg, men «trolig» var trygg, tok han det for god fisk også. Ah, for en tillitserklæring!

Tenk, vi har kommet hit. Eller alltid vært her. Hvor vi må fjerne alle tvetydige, i blant spennende lag i samtalen, fordi vi snakker forbi hverandre. Spør du en som har hatt gonoré, ville hun ikke vært foruten laget av lateks. Rart med det.

Det kan høres ut som noe fjås. Men når dette ubrukte kondomet av en tanke har fått godgjort seg lenge nok i hjernens glidemiddel, provoserer det bare mer. For mine bekjentes erfaring er nettopp den: fraværet av spørsmålet om kondom og spørsmål om kvinnen går på prevensjon, fører syvende og sist til at det er hennes problem, hvis må ty til nødprevensjon eller en kjønnssykdom.

Kanskje dreper jeg spenningen, men jeg dreper i alle fall spermen med den.

Powered by Labrador CMS