Er andres kropp ålreit småprat?

Sjukelønnsdebatten i forbindelse med årets lønnsoppgjør har avslørt at vi er mange i Norges land som har vondt her og der på deltid. Ikke skikkelig sjuke, kanskje ingen skikkelig diagnose. Plutselig sjuke, plutselig friske. Ustabile og mystiske.

Sjøl har jeg vært av og på krykker i et drøyt år, og veit ingenting om når jeg kan parkere dem for godt. Krykke-periodene er lange som år, jeg blør i hendene og blir støl i skuldrene. Etter en dag på Blindern er jeg dog ofte ikke mest sliten i armene, men i huet. Det interessante med å være av og på, er å oppleve hvordan krykkebehovet blir min masteregenskap, mitt varemerke, det eneste å prate med meg om. Etter «hei, hva heter du?» kommer «er du gravid, kanskje?» eller en lang historie om tanta di som gikk på krykker da hun brakk lårhalsen i forfjor.

Å være avhengig av krykker er sårt. Ikke bare i hendene, men også i sinnet. Sannsynligvis er jeg kroniker. I hver forelesningspause blir jeg minna på det minst ti ganger når noen spør om jeg har brukket ankelen eller er gravid, og jeg surt svarer nei og tenker at hadde det enda vært så vel. Det er visst helt ok å skrike det ut etter meg også, som foreleseren da jeg forsøkte å snike meg unna før tida i dag; «MEN SARA, DU BRUKER KRYKKER!»

Bevegelseshemming er morsom sosialpornografi. Ikke ødelegg moroa med sjølsagte kommentarer. Ikke fortell meg at jeg har krykker, fortell meg at jeg har fantastiske sterke armer. Ikke gjør et stort nummer av å holde ei dør åpen, mat meg heller litt med sjokolade. Ikke kall meg stakkar, gi meg heller et kompliment. Vi snakker inkludering og kommunikasjon. Så enkelt og så vanskelig.