Urørlig i six inch heels

Ah, Bylarm! Festivalen hvor du er garantert å bli avvist i døra til konserter du har betalt for. 

Heldigvis er jeg tidlig ute til Biancas konsert på innescenen på Blå, og har stilt meg forrest sammen med en buffer av besties. «Babes, I just gotta tell you, du er gourgeous». Komplimentet kommer fra jenta ved siden av, til en fremmed som nå kaster komplimenter i retur. Rammene rundt Bianca på Bylarm er satt, og hun tråkker ut på scenen idet den harde bassen til «Store» dunker ned i scenegulvet. 

Uten å nøle

Jeg tar meg selv i å surmule der jeg nikker i takt til tracken, sånn som man kan gjøre når noe er vemmelig bra. Linjene hamres inn i lokalet. «Bitches on my dick, de gjør det vanskelig å styre», rappes det. Med autotune legger hun stemmen sin oppå playbacken, som takket være den frekke arrogansen, får meg til å glemme alt jeg tidligere har ment om den saken. 

Overgangene gjøres uten betenkeligheter, og neste track overlapper den forrige uten pause. På en festival som ellers kan preges av litt stakkato opptredener og tekniske fartsdumper, er dette gjennomgående plettfritt. Biancas attitude tilrettelegger for et show som overgår det som lar seg koreografere. Det rappes om karer uten ryggrad, gjengen og blokka med stødig stemme og en flyt som ikke nøler. 

Med gardeblikk over hodene på publikum gir hun oss noen sekunder til å beundre. Sort korsett og sorte six inch heels. Hun svinger seg i bæresøylene på Blå som det var hennes planlagte scenografi. Attituden konnoterer en selvtillit som føles eksotisk i et norsk musikklandskap, særlig foran Bylarms beskjedent nikkende bransjeklientell. Det er eksplisitt, men til gjengjeld helt overbevisende.

På toppen av eget spill

Det ropes og takten klappes i øyehøyde. Energien føles stor under låta «456» og jeg tenker at vi er nummeret før en stjerne fra Amerika kommer ut på scenen. Det skjer ikke. I stedet er det Oslos motstykke som tropper opp: Artisten Pen gutt. 

Gjesteopptredenen bekrefter det Bianca allerede har bevist: Hun trenger ikke hjelp. Der hun leverer trap med mye følelse, blir Pen gutt et litt søvnig tilskudd ved siden av. 

I et forsøk på å oppsummere opplevelsen får jeg en trang til å bruke ord jeg ellers ikke anser for mine å bruke. Det er lett å dra sammenligninger til artister i helt andre land enn vårt eget. Jeg nøyer meg med å si at Bianca er helt på toppen av sitt eget spill. Med deler av kveldens setliste fremdeles uutgitt, føles dette ut som en forsmak på noe forfriskende i norsk hiphop.