Et univers av melankolske kjærlighetsbeats

Hvem: Moyka
Hvor: Blå
Når: Fredag 17. november
Sjanger: Pop/Elektronika

Det første som slår meg når jeg ankommer Blå er hvor annerledes klientellet er fra det jeg vanligvis møter. I motsetning til sigg og stram svette er det en haug med gutter, som faktisk har dusjet før de møtte opp, som fyller lokalet. 

Mon tro om de ikke alle er litt forelsket i Moyka. Det skulle i hvert fall ikke forundre, for Moyka har en egen evne til å trollbinde publikum. Fra første låt, «Already gone», setter hun dansbar stemningen for resten av konserten. 

På scenen danser Moyka til sine egne beats. Armene hennes er fløyelsmyke. Hun strekker dem oppover som om de er røyk som forsvinner ut i atmosfæren. Moyka har et så ekte og rent uttrykk. Gleden hennes over å være tilstede i musikken smitter rundt i resten av rommet. 

«Er dere klare for å bli med på en reise?» spør Moyka oss. Lyden av en bil som starter inntar høyttalerne. Så setter hun i gang på nytt og drar oss videre inn i sitt univers av drivende elektronika-beats. Folk danser hele veien. Publikum er trollbundet av artistens ekstase. 

I låtene skifter Moyka mellom å synge mørkere melodilinjer som flyter over beats man bare må danse til, til å synge raskere og mer tettpakkede tekststrofer. Sangene handler om kjærlighet som kanskje ikke helt ble til det man ønsket seg. Rytmene i låtene driver hele tiden fremover. Alt går fort inne i det trollbindene stjerneuniverset til Moyka. 

Sist Moyka spilte på Blå var det noen i publikum som fridde til hverandre, forteller artisten. Med smålige hint om at hun kanskje skulle ønske at det skjedde igjen, lar hun oss drømme om en virkelighet slik vi ser på film. «I saw it all on the screen, picture perfect movie scene», synger hun over drivende rytmer i låta «Perfect movie scene». Og ja, hvorfor kan ikke bare virkeligheten av og til være litt lik den er på film?

I låta “Would you be mine?” tar Moyka ned tempoet, men ikke stemningen. Låta er en varm, saktegående kjærlighetssang med dype hjerterytmer. Rommet fylles av varmt, rosa lys. Publikum lytter til den nære, insisterende teksten. 

Moyka prøver aldri å virke kul eller heve seg over på noen som helst måte. Hun er egen, ekte og selvsikker. På mange måter minner hun litt om Aurora, bare med mer elektronika-basert musikk og med tekster som handler om kjærlighet. Med sin karisma skaper hun en nær kontakt med publikum. Det er aldri kjedelig å se henne danse fritt på scenen som hun fyller med hele seg. 

Til sist kommer «Rear View». Hoder og hår rister i alle retninger, blå og gylne lys blinker fra scenen. Crowden strekker hendene opp i været. Det er ingen tvil om at de streite guttene kan danse med. Så var det kanskje ikke noen som fridde i publikum denne gangen, men konserten var like fullt en reise gjennom kjærlighetssorg, drømmer og dans. Det var en rensende og drivende fryd å være med på.